Min mor var fast bestemt på å bli boende i Libanon da hun giftet seg med min far, som var norsk statsborger. Det var der hun hadde livet sitt, familien, jobben og kunne språket. Der hadde hun identiteten og tilhørigheten sin. Det som gjorde at hun endret mening, var at jeg ble født under bomberegn i Beirut. Da innså hun at det hun risikerte ved å bli, kostet mer enn det hun ga slipp på ved å dra.

Hun kom til Norge for å gi meg et bedre liv enn det hun selv hadde hatt.

Det er snart tjueseks år siden. Fortsatt lengter hun innimellom tilbake til familien til Libanon, men jo lenger hun blir her i Norge, jo vanskeligere er det å dra tilbake. Dette vet jeg, fordi jeg spurte om det da jeg skrev boken «Skal du ikke gifte deg snart?» som kom ut i fjor.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hverdagsintegrering

Nylig lanserte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) en pilotundersøkelse gjennomført av FAFO om hverdagsintegrering. Den handler om tillit, tilhørighet, deltakelse og diskriminering blant innvandrere fra Polen, Pakistan, Somalia og Etiopia/Eritrea. Jeg tror jeg mange med innvandrerbakgrunn vil kjenne seg igjen i noen av funnene.

Jeg kunne lese min mors opplevelser, og mine egne erfaringer i flere av funnene.

Kun 77 prosent av informantene med innvandrerbakgrunn føler seg helt eller ganske så hjemme i Norge, sammenlignet med nesten 100 prosent av dem uten.

Jeg vet også hvordan det er å ha hjertet på ett sted, sammen med familie og venner i Libanon, og kroppen og hodet et helt annet. Jeg har vokst opp i Norge, men ikke alltid følt meg helt hjemme. Jeg var langt uti tenårene før jeg begynte å føle meg «norsk». Mangelen på tilhørighet kom ikke av seg selv.

Den kom både av at familien anså det å bli «for norsk» som en trussel mot kulturen, identiteten og troen vår, og av rasistiske kommentarer som minnet meg på at jeg var annerledes og aldri ville bli «norsk nok».

LES INTERVJU: Skamløse Nancy (25) snakker høyt om æreskultur: – Moren min synes dette var helt krise

Et gap i tilhørighet

Mer overraskende er det kanskje at kun 60 prosent av de med innvandrerbakgrunn oppgir at de føler seg helt eller ganske så hjemme i sitt opprinnelsesland. Det er et gap mellom tilhørighet til Norge og tilhørighet til opprinnelseslandet.

Da jeg spurte min mor om hvorfor hun ikke drar tilbake til Libanon, og om hun var blitt vant til å være i Norge, ga hun meg et svar som gjorde sterkt inntrykk.

«Jeg har to valg: Å dra dit og leve uten dere, eller bli her sammen med dere, men kjenne på savnet. Selv om dere har deres egne liv, og jeg vet det, ser jeg dere i hvert fall. Hvorfor ellers har jeg bodd her i så mange år? (…) Her har jeg dere, jeg har en trygghet, huset mitt er her, framtidige barnebarn er her, livet mitt er her.»

Landet min mor dro fra er ikke til å kjenne igjen. Men hun har også valgt seg Norge. Hun innser at barna hennes er norske, og at det er her vi har livene våre. Rapporten viser at mens kun 46 prosent av de med innvandrerbakgrunn føler seg norske, var det opp mot 70 prosent som anså barna sine som norske.

Informantene ble også spurt om de trodde at andre så på dem som norske: Bare hver fjerde informant trodde det, og bare halvparten trodde at barna deres ble ansett som norske.

Undersøkelsen viser samtidig at halvparten svarer at de har blitt diskriminert på minst en av arenaene som det spørres om. Rasisme og diskriminering bidrar til å svekke fellesskapet i samfunnet vårt. Det påvirker tillitsforholdet mellom ulike befolkningsgrupper, og har betydning for den enkeltes tilhørighet til samfunnet. Vi har også sett at rasisme og diskriminering som ytterste konsekvens kan koste folk livet, men rasistisk motiverte angrep starter ikke med vold, de starter med et skille mellom «oss» og «dem».

De starter med at noen blir fortalt, eller får en følelse av, at de ikke hører hjemme.

Innsats mot rasisme og diskriminering

Regjeringen er i gang med å utarbeide en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og religion. Handlingsplanen vil fokusere på veien inn og opp i arbeidslivet, og på rasisme og diskriminering som unge opplever på arenaene de ferdes på. Vi trenger strukturelle tiltak, og utarbeider disse i dialog med enkeltpersoner, organisasjoner og forskere. Her kan alle komme med innspill frem til 1. desember 2022.

Men det er også mye som kan gjøres i hverdagen for å gjøre samfunnet mer inkluderende. I stedet for at hjertet skal være ett sted, og kroppen et annet- så kan vi alle bidra til at hjertet bli større, erfaringene bli flere, og tilhørigheten og tilliten sterkere.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Likestilling: Verdiene til menn med kort utdannelse

Les også

Jenter som ikke får lov å være sammen med gutter

Les også

Rasismen innenfor husets fire vegger

Les også

Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten