«Ja». «Nei». «Sommerfugl».
De tre ordene er alt barnehagearbeider Kiki Michaleli kan på ukrainsk. Likevel er det vanskelig å se at hun og Igor Savchenko (5) ikke har kjent hverandre hele livet. De dulter kameratslig borti hverandre når de spiller PlayStation, kniser når de leker og Igor får et forventningsfullt og litt alvorlig drag over seg når Kiki maler en Spiderman-farget sommerfugl på ansiktet hans.
Når Kiki henter fram mobilen og ansiktet til Igor dukker opp på skjermen, brer ansiktet hans i et bredt glis. Så gir de hverandre high five.
– De har det så gøy. Og det er det vi vil, fordi mange har opplevd ganske mye, sier Kiki Michaleli om de ukrainske barna og ungdommene som bruker Valle Hovin Idrettsbarnehage på ettermiddag- og kveldstid.
Når Avisa Oslo kommer innom barnehagen, henger det en lapp med velkommen på norsk, engelsk og ukrainsk utenfor.
Inne titter Aleftina (5) på fiskene i akvariet. I fellesrommet løper barn etter såpebobler, mens den litt haltende «One of Us»-gitarklimpringen til tenåringene i naborommet kan høres vagt i bakgrunnen.
Bare en skål med popkorn kan avbryte fire år gamle Emilia og lillebroren hennes Daniels lek med duplofigurer og togskinner.
– Det er veldig fint. Takk for at dere er så snille, sier mamma Liubov Kulpinskyi.
Kan komme når man vil
Familien Kulpinskiy flyktet et enormt antall kilometer gjennom Russland, Estland, Sverige, før de kom til Norge for to dager siden.
De er egentlig fra Mariupol i det sørøstlige Ukraina. Bilder fra før krigen viser en moderne havneby, med travle gater, blomstrende parker, populære strender og storslagne religiøse bygninger som den nå bombede Sankt Michael-katedralen.
Byen har vært beleiret og blitt bombardert av russiske styrker i cirka en måned. Den humanitære situasjonen i byen beskrives som katastrofal. Og i Valle Hovin Idrettsbarnehage er de glade for å kunne tilby mennesker derfra og fra andre deler av Ukraina en avveksling fra hverdagen som flyktning.
Det trengs – all den tid det nye livet på flyktningemottak minner lite om alt den hverdagen barn vanligvis har.
– De kan komme når de vil. Det er ingen lister de skal skrive seg på, og det er masse leker og muligheter – uansett om man er 0 eller 16 år gammel. De blir fort husvarme, og det er sånn det skal være, oppsummerer tjenesteleder Silje Alvheim om den normaliteten hun og barnehagen forsøker å gi mennesker på flukt.
Bli med inn på Scandic Helsfyr – hotellet som huser 850 ukrainske flyktninger
Tok situasjonen i egne hender
Det hele startet med et avisoppslag.
Alvheim husker ikke i hvilken avis artikkelen hun leste sto i, men hun husker hva den handlet om: mennesker på flukt hadde kommet til Scandic Helsfyr – en kort spasertur unna barnehagen.
– Vi tenkte: Nå kommer det masse barn og vi er barnehage. Vi må gjøre noe, forteller Alvheim.
Mandag morgen ringte hun UDI, Oslo kommune og alle mulige myndigheter hun kom på. Norge hadde ennå ikke fått organisert seg helt for å hjelpe ukrainerne. Derfor ble Alvheim satt over gang på gang. Det hele var egentlig veldig kaotisk, slik UDI også selv har betegnet oppstarten, og etter hvert bestemte Alvheim og kollegaen Laura Diaz seg for å ta situasjonen i egne hender.
De kontaktet en ukrainsktalende kollega i Fjordveien barnehage på Høvik, som også er en av ULNA-barnehagene, som begynte å oversette.
– På tirsdag tok noen kolleger med seg noen lapper bort til hotellet. På onsdag kom det folk, også ble barnehagen vår kjent gjennom jungeltelegrafen etter det, forteller Silje Alvheim.
Kaotiske forhold i norsk flyktningmottak: Elena ventet ti dager på å møte familien i Oslo
Gleden når det er moro
Siden den gang har det vært litt opp og ned hvor mange som har vært innom på ettermiddagene. Noen ganger er det over 100 på en ettermiddag, andre ganger kommer det bare noen få. Det avhenger litt av hvor mange som ankommer Scandic Helsfyr, og litt av hvor nye som kommer og hvor mange av dem igjen som blir kjent med tilbudet.
Tjenestelederen ved Valle Hovin Idrettsbarnehage forklarer imidlertid at det aldri har vært noen problem å få nok ansatte til å stille opp frivillig. Hun skryter også av foreldre som har stilt opp med utstyr som PlayStation og TV-skjerm. Flere har også bidratt med språkkunnskaper og styrket båndet mellom hotellet og barnehagen.
– Helt fantastisk, oppsummerer tjenestelederen, som også framhever at samarbeidspartnere har bidratt med leker og frukt.
– Det har på en måte blitt større og større. Nå er det for eksempel et telefirma som ser om de kan donere noen Ipads, fortsetter barnehagelederen.
Samtidig beskriver Alvheim og de andre frivillige ved ULNA-barnehagene et utrolig givende arbeid.
– Det er noe med den genuine gleden du ser hver dag, forklarer Silje Alvheim, før hun understreker:
– Vi ser at det betyr masse for dem. At de ler og smiler.
Slik fordeles flyktningene på bydelene
Gråten når det er over
Som barnehagearbeidere har hun og de andre ansatte massevis av erfaring av å få glede av andres lek og moro. Men Alvheim helt sett for seg hvor kraftige bånd som kan oppstå bare i løpet av noen dager. Det gjør det ekstra moro å stille opp frivillig på kveldene for å tilrettelegge for både barn og foreldre.
Når de drar videre det kan også være hjerteskjærende, forklarer Alvheim.
Sånn var det på onsdag, da mange foreldre og barn skulle reise bort, og markerte anledningen med å lage ukrainsk mat til de frivillige barnehagearbeiderne. Alvheim husker at noen begynte å gråte. Og at hun gråt selv.
– Noen er her bare tre dager, andre i femten. Du får høre veldig mye om livene deres før, som var så like våre liv. Og etter hvert blir de mer og mer husvarme, før de plutselig drar ...
Silje Alvheim stopper opp litt, før hun finner ordene hun leter etter.
– Det høres kanskje litt klisjé ut, men det blir brutalt. Man tenker over hvordan det går videre – uten å vite svaret. Det er vi ikke vant til, forteller Silje Alvheim.
Full forvirring om levering av klær og ting til flyktningene: – Fungerer ikke slik det er nå
Hit kom de første ukrainske flyktningene i Oslo: – De var preget
