Tirsdag 1. desember var Jan Bøhler ute i VG med et ønske om at politiet skal ransake t-banereisende i Groruddalen. At ungdom i Dal’n føler seg tvunget til å gå med kniv er alvorlig. Dette løser vi derimot ikke ved å skremme dem med politi.

Jan Bøhlers svar på kriminalitetsutfordringene har alltid samme tone: mer kontroll. Han vil ha flere plasser på ungdomsfengsler, økt mulighet for barnevernet til å låse barn inne på institusjon, strengere straffer og nå - tilfeldige ransakelser. Vi har ingen tro på at det er riktig vei å gå om man skal hjelpe ungdom ut av skadelige miljøer. De fortjener å bli sett og hørt, ikke overvåket og innesperret. Vi må slutte å møte sosiale utfordringer med juridiske hjelpemidler.

Problemene forsvinner ikke bare fordi politiet ransaker folk, på samme måte som influensaen ikke går over ved hjelp av halspastiller. I Dal’n bor alt for mange ungdom trangt. De deler rom med sine søsken og har lite privatliv. I tillegg er det alt for få møteplasser for ungdom og det er nærmest umulig å få seg en deltidsjobb. Her kan vi som politikere faktisk utgjøre en forskjell.

Å mistenkeliggjøre alle t-banereisende ved å ransake dem hører ikke hjemme i et moderne demokrati. Dette forslaget har fullstendig misforstått hva ungdommen trenger. Metoden vil oppleves som ekstremt mistenkeliggjørende og inngripende. Vi må bygge opp tilliten mellom de unge og politiet. Dersom barn og unge kun møter politiet når de skal kontrollere om de går med kniv eller bøtelegge dem, da klarer vi aldri å bygge den nødvendige tilliten. Det er ikke mer kontroll, overvåking og skremsel disse barna trenger. Det er noen som rekker ut en hjelpende hånd og støtter dem til å se andre muligheter for seg selv. Derfor mener Venstre at det hver gang settes inn et inngripende tiltak fra politiet, så skal det møtes med tilsvarende tillitsbyggende innsats.

Det er enkelt å havne på skråplanet når den eneste som ser deg er lederen av en gjeng, og den eneste arenaen du opplever mestring er i gjengen. Gjengen gir deg tilhørighet og frihet til å utforske hvem du er. Vi kan selvsagt forsøke å fjerne gjengene og knivene, men det løser ikke det underliggende problemet. Ungdommen vår må oppleve at det gjøres en genuin innsats og at noen andre bryr seg om dem og deres liv. Vi trenger flere ungdomsklubber, flere organiserte aktivitetstilbud og vi trenger egnede rom hvor ungdom kan utfolde seg uten unødvendig innblanding fra voksne. Ungdom må få lov til å være ungdom, men for at det skal være mulig må de ha friheten til å utforske hvem de er i ulike miljøer. Når svaret vårt på utfordringene kun er å sende politi etter ungdommen, tvinger vi dem inn i kjipe miljøer. Når politiet blir fienden, blir politiets andre fiender venner.

Vi må satse på ungdommen vår og gi dem muligheten til å skape et best mulig liv for seg selv. Ungdom som sliter med kriminalitet skal hjelpes og ses, ikke skremmes.