Denne måneden mottar jeg min aller første lønn som pensjonist. Det kjennes rart og uvirkelig etter 46 år i arbeidslivet. Alle årene i arbeidslivet har ikke gått helt knirkefritt.

Jeg vokste opp på Dokka i Nordre Land fram til jeg var ti år. Da ble jeg sendt til Hunn skole på Gjøvik der jeg gikk i åtte år, på en skole med dårlig rykte. I 1974 var jeg ferdig med obligatorisk skolegang. Jeg sto da på terskelen til å møte den store verden for å realisere meg selv.

Mitt utgangspunkt var ikke det beste: Som attenåring stod jeg uten eksamen etter tolv års skolegang. Det faglige nivået mitt var på 3. klasse i folkeskolen. På Hunn skole lærte vi ingenting. Noen boklig lærdom for oss var nærmest bortkastet ettersom vi var «dumme». Skolen var mer eller mindre en oppbevaringsanstalt for elever med lærevansker.

Med et slikt utgangspunkt står verken videre skolegang eller drømmejobben og venter. Jeg hadde de aller beste forutsetningene for å mislykkes. Framtiden lå bak meg. Slik føltes det.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hvem ville ansette «tilbakestående» personer som oss?

Vi lærte tidlig å ikke tro på oss selv. De mente nok at vi var ubrukelige i arbeidslivet, vi kunne jo ingenting. Hvem ville ansette «tilbakestående» personer som oss? De hadde nok rett i det. Jeg hadde et ønske om en teoretisk utdannelse etter Hunn skole, men det var viktig å holde drømmene for seg selv for å unngå latterliggjøring.

Den eneste egenskapene jeg hadde var utholdenhet og drømmen om et bedre liv. Slik skulle jeg møte den nye verden.

Med en bærepose i hånden reiste jeg til Oslo for å søke lykken. Året var 1974. Den første tiden i Oslo var krevende og deprimerende. Lærerne på Hunn skole fikk rett. Det var ingen som ville ha oss. Jeg måtte ta til takke med vaskejobber i starten. Jeg innså at jeg måtte ha skolegang om jeg skulle komme videre. En eksamen fra ungdomsskolen ville være en god start. Om jeg ville lykkes, var en annen sak.

For første gang følte jeg meg verdt noe

Etter to år bestod jeg eksamen med glans. Det gav mersmak på videre skolegang. På kveldstid tok jeg videregående skole over fire år ved siden av full jobb. For første gang følte jeg meg verdt noe. Endelig kunne jeg lære like mye som alle andre.

Mange av lærerne var innforstått med min bakgrunn. Det gjorde saken bedre. Karakterene mine var på høyde med de andre i klassen. Mye av ungdomstida mi gikk med til skolegang. Nå lærte også jeg historie, sosiologi, naturfag og fremmedspråk.

Det var rart å kunne prate fag med de andre elevene på et intellektuelt nivå uten å føle meg dum. Det gav meg selvtillit, egenverd og pågangsmot.

Etter hvert ville jeg ta høyere utdannelse, og mot alle odds, kom jeg inn på sosialhøgskolen.

Å være stemplet som mindre begavet forfølger deg hele livet

Å være student på sosialhøgskolen var krevende og utfordrende på mange måter. Da jeg skulle ut i praksis, sa læreren min: «Dere skal ikke være bekymret for å ikke lære han noe, for dere vet jo hva slags skole han har gått på.»

Det var som et kaldt gufs fra fortiden som møtte meg. Jeg var vel kanskje litt vel naiv som trodde på forståelse og respekt for mitt pågangsmot. En ting lærte jeg; det var viktig å stå opp for seg selv. Som Mikael Kold sier det: «For å lykkes skal du tro på deg selv, også de dagene, når andre ikke gjør det.» .

Etter tre år på sosialhøgskolen, kunne jeg kalle meg sosionom. Nå kunne jeg søke på sosionomstillinger, men det var lettere sagt enn gjort. De ville vite hvorfor jeg tok ungdomsskole og videregående i voksen alder. Da var det viktig å være ærlig. Jeg lærte at ærlighet varer ikke lengst. Sjefene vektla mer hva som hadde skjedd i fortiden enn mine ressurser i dag. Min eksamen som sosionom telte ikke.

Sosionomutdanningen var ikke noen døråpner for meg. Jeg følte de heller ble smelt igjen.

Også i arbeidslivet kjente jeg motstand. Jeg hadde sett meg ut et kurs innen research som jeg tenkte ville passe fint med utdannelsen jeg allerede hadde. Sjefen min ble sint da jeg spurte – han var ildrød i ansiktet da han sa: «Du skal ikke på noe researcherkurs, for du duger jo ikke til noen ting.»

Det er absolutt ingen lett oppgave å karre seg opp og fram i samfunnet, spesielt ikke hvis man har fått et stempel som mindre begavet. De største utfordringene jeg møtte underveis, var fordommene og de negative holdningene.

Jeg nærmet meg førti, og hadde ikke utrettet noe

Tidlig på 90-tallet oppdaget jeg til min store fortvilelse at jeg ikke var som alle andre. Jeg nærmet meg førti og hadde ikke fått utrettet noe. Nå ville jeg oppleve den store verden.

Når verden ikke har oppdaget meg, må jeg oppdage den. Dette skulle bli mitt livsmotto for de neste tretti åra.

Jeg har alltid vært en dagdrømmer og nå kom dette til nytte i planleggingen av nye reisemål. Reisene gikk til Asia, Afrika og Amerika. Jeg lærte mye om ulike kulturer, levemåter og om menneskene der. Livet mitt fikk et nytt innhold og perspektiv; livet i Norge er ikke så verst likevel.

På mine reiser er kameraet min reisevenn. Etter hvert har jeg blitt en god fotograf. Mange av mine bilder har blitt brukt i ulike saker og TV-program på NRK, jeg har vunnet bildekonkurranser og holdt flere kåserier. I Nitimen fikk jeg fortelle om mine eventyrlige opplevelser som globetrotter. Det var en ære å bli spurt. I tillegg har interessen min for film åpnet mange dører for meg. Jeg har fått vært med på Hollywood-produksjonen Tashunga og i mange store og små skuespilleroppdrag i NRK. En av drømmene mine gikk i oppfyllelse.

Et godt liv er mulig, tross dårlig utgangspunkt

Det har vært en lang og ensom reise fra 1974 og fram til i dag. På veien har det vært noen få støttespillere, og de fortjener en stor takk. Uten dem hadde ikke jeg maktet denne reisen. Det er en person jeg vil takke spesielt: Ola Ødegaard var en god hjelper og inspirator. Han har stått opp og kjempet for at tapere i samfunnet skulle få et verdig liv. Det står stor respekt for hans utrettelige innsats. Ola Ødegaard har fått flere utmerkelser for arbeidet for taperne, blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull i 2005. Takk for hjelpen, Ola Ødegaard!

Nå er jeg pensjonist etter 46 år i arbeidslivet. Det har vært både opp- og nedturer, men jeg har klart meg bra mot alle odds. Selv om jeg ikke maktet å ta opp kampen mot fordommene, slik at jeg fikk praktisere som sosionom, føler jeg likevel at jeg har kjempet og vunnet fram.

Jeg har hatt et interessant og spennende liv, tross alt. Jeg har fått gjøre det mange bare drømmer om. Mange av mine drømmer har gått i oppfyllelse. Det er mulig for alle å få et godt liv selv om utgangspunktet er dårlig. Det er jeg et levende bevis på.

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslo og Oslodebatten.

Les også

Det er sjelden man får se maktens arroganse i sin rene form

Les også

Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det

Les også

Ny trikk er mindre moro for den som nesten ikke har råd til å gå om bord

Les også

Ved midnatt tikker meldingen fra min nye flørt inn, og jeg innser at romantikken er død