Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Silje Løvstad Thjømøe er journalist i Avisa Oslo.
Jeg pleide å hate Oslo. Faktisk så mye, at etter over tre år i hovedstaden der jeg «skulle leve mitt beste liv», valgte å flytte til Tromsø.
Det sier jo noe om hvor mye du misliker en by, når du frivillig velger åtte måneder i året med snø og vinter, fremfor vår i parken og utepils lenge før påske.
Men sånn var det altså. Jeg var så innmari ferdig med Oslo. Det eneste jeg så i denne byen overfylte busser, sinnsyke boligpriser, køer, asfalt, stadig dyrere bompenger og færre parkeringsplasser. Jeg var drittlei å høre om Oslo-moten, Oslo-maten, Oslo-ølet og Oslo-sommeren.
Etter fire år i nord, der ordet rekord ofte ble etterfulgt av ord som kald, våt eller snø, så ble det nok for en som er vant til å bade hele sommeren i Larvik - eller ri lange vår- og høstturer med hesten .
Men tilbake til Oslo? Nei. Det trodde jeg ikke.
Nå har jeg jobbet ett år som journalist Avisa Oslo - og har postnummer som starter på 0.
Men i motsetning til alle mine jevnaldrende venner i Oslo, bor ikke jeg innenfor ring 2. Jeg bor faktisk ikke innenfor ring 3 engang.
Utskjelt og neglisjert
Tilfeldighetene, eller for å være ærlig, kjærligheten skulle føre meg til Groruddalen.
Dette forhåndsdømte, utskjelte og neglisjerte stedet i Oslo – med så høyt innbyggertall at hvis Groruddalen var en egen by – så ville det vært Norges femte største by.
Jeg husker godt min første tanke da kjæresten min fortalte at han kommer fra Stovner, og enda verre: Han både elsket og bodde i Groruddalen: Fack. Er det sant? Det er det siste stedet jeg vil bo i hele Oslo.
Han skjønte ikke misnøyen. Hva da ikke bra nok? Hva er det som ikke er bra med å bo så nære marka at du kan gå rett til skiløypa, og samtidig betale vesentlig mindre per kvadratmeter enn de gjør i bydel Frogner. At det er i blokk? Alle i Oslo bor i blokk. Eller nesten da.
Sånn omtrent gikk den samtalen. Jeg skjønte at jeg hadde tapt, og innså at en 50 kvadrat leilighet i åttende etasje på Kalbakken ble mitt nye hjem.
Den første uka forløp noe sånt som dette: Det tar sju minutter å gå fra t-banen til blokka. Alle i Groruddalen tar kollektivt, så du går aldri alene til eller fra stasjonen. Jeg kikka meg over skulderen, og ventet på at jeg enten a) skulle bli ranet, b) slått ned eller c) havne midt i en gjengopprør der jeg endte med å bli skutt.
Ja jeg vet. Kjemperealistisk.
Svømmehall og kommunal gård
Men til mitt forsvar: Det er en del steder i Groruddalen som er ganske belastet. Som journalist kjenner jeg litt for godt til krimsakene fra dalen. Ungdom går med kniv. Noen med gættere (det betyr altså pistol). Flere har trøblete bakgrunn. Jeg har dessverre hørt litt for mange av historiene deres i Oslo tingrett det siste året.
Men nesten uten at jeg merket det selv, sluttet jeg i løpet av noen få uker å engste meg for ungdomsgjengen ved Narvesen eller kidsa som gikk av banen bak meg.
Og så begynte jeg å se på alt det fine rundt meg.
Kalbakken tenker du, er ikke det bare et industriområde langs Østre Aker? Eller det derre stygge gule senteret som viser klokka og temperaturen mens man passerer på riksvei 4?
Jo. Men bak eksosen fra de to innfartsårene til Oslo skjuler det seg et boligfelt med hager og fine hus, nærbutikker, verdens beste asiatiske take away (hei Stop & Go), svømmehall, samfunnshus, ungdomsklubb, barnehage, Hageland og ikke minst: Nordtvet gård.
Altså, midt mellom de lave blokkene så ligger den kommunale besøksgården. Og her står tiden faktisk litt stille. Et tjuetalls hester, et par ursauer, noen lamaer, en gjeng høner og noen kaniner bor på denne idylliske plassen midt i tjukkeste Groruddalen. Her kan alle som vil kjenne lukten av stall og dyr, se på hestene gresse på beitene rundt gården eller grille på bålpanna komme.
Da forsvinner nesten duren fra storbyen helt. Man kan jo bli frelst av mindre.
Der vanlige folk bor
Det jeg husker at jeg hatet mest med Oslo var all støyen og larmen. Aldri kunne man være et sted som var stille. Men det var før jeg flyttet ut av sentrum.
Nå kunne jeg ikke vært mer fornøyd. Ukentlig oppsøker jeg både overfylte trikker, støyende barer, travle restauranter og butikker med kø til både prøverom og kassa. Men så kan jeg også sette meg på banen i 20 minutter, og komme frem til det som føles som en helt annen by.
For i Groruddalen går ting ikke like fort som innenfor ringene. Folk har bedre tid og du vet faktisk både hva naboen din heter, hvordan han ser ut og hvor han jobber.
Folk bryr seg litt ekstra i Groruddalen. Det er ikke uvanlig at folk er på hils med de på butikken, at de på treningssenteret (dessverre) godt vet når du var der sist, eller at hun på den lokale kebabsjappa spør idet du kommer inn døra: Skal du ha nummer tre som vanlig?
Jonas Gahr Støre snakker om vanlige folk. Det er i Groruddalen vanlige folk bor. Det er her Berit på 91 har bodd i samme blokk siden den var nybygd for femti år siden. Det er her Khaled følger barna til skolen hver dag, før han drar til skomakerbutikken som farens hans startet på 60-tallet.
Det er her kjøpmannen startet grønnsaksbutikken for 20 år siden, og fremdeles selger den billigste korianderen i byen. Det er her Bjørn ble uføretrygda, men fremdeles hadde råd til en leilighet fordi den kosta under tre millioner.
Rekkehus på Grorud
Det er her folk hver eneste dag stuer seg sammen på en overfylt t-bane, fordi det er kollektivt som lønner seg både for samfunnet og lommeboka.
Det er her folk finner seg i at banen til Jernbanetorget kun går hvert 15. minutt, selv om Ruters tall viser at groruddøler er de som er flinkest i hele Oslo til å ta t-banen.
Det er her de som alltid kommer sist bor, både når det gjelder bydelsutvikling, kollektivtransport og kulturtilbud bor.
Det er her de som aldri ville ha funnet på å klage på hovedveien bor, selv om de har de på hver siden av boligfeltene sine. For i motsetning til hylekoret på vestkanten, så forstår de, at noen ting må bare være sånn – for the greater good.
Og det er jo her, midt i smeltedigelen og sosialdemokratiet, at du vil bo.
Sammen med de tre eldre asiatiske mennene som går på banen på Rødtvet med capser, joggesko og sekker. Sammen med den somaliske kvinnen fra Veitvet som prøver å holde styr på to barnehagebarn mens hun selv puster tungt med kul på magen. Sammen med guttegjengen som spiser ostepop og sier «bror» i annenhver setning idet de går av på Linderud, der skolen deres ligger. Eller sammen med han unge pakistanske i fin blå dress, brune sko og skinnveske over skulderen som reiser hele veien fra Vestli til sentrum hver dag.
Nå har jeg faktisk blitt så «integrert» at vi har kjøpt rekkehus. På Grorud. To stopp lenger med t-banen. Men det skal vi tåle greit, når nærmeste nabo blir Badedammen og Steinbruvann – med hele Lillomarka som bakhage.
Det får ikke kompisen min på Grünerløkka, med «bare» Sofienbergparken som nærmeste nabo. Så får det heller være, at han nå kaller meg Janne Bøhler.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Dere som kritiserer Oslo kan ikke ha levd så lenge som meg
Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut
Venterommet på legevakten en natt til lørdag
