Gå til sidens hovedinnhold

Jeg går nesten aldri på ski, og syns Ibsen er overvurdert. Gjør det meg unorsk?

Verden går videre, mens den abstrakte forestillingen om Norge henger etter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig stilte debattredaktøren i Oslodebatten et interessant spørsmål: «Hva sier det om samfunnet vårt at jeg, som på alle parametere har lykkes i samfunnet, ikke vil være norsk?»

Jeg tror svaret mitt vil overraske.

Forestillingen om nordmenn er like sann som Askeladden

Det er ikke et problem at Ahmed Fawad Ashraf ikke vil være den versjonen av norsk han beskriver. Den norske personen han beskriver, er verken gjenkjennelig for meg eller for veldig mange andre nordmenn. «Typisk norsk» er en parodi på hva det norske faktisk er.

Den trange, sosiale konstruksjonen Ashraf opplever, er ikke sannheten om hva det å være norsk er. Det er forestillingen om hva norsk «skal» være. Den forestillingen er like sann som historien om Askeladden. En fiktiv fortelling enkelte nordmenn forteller seg selv og Norge.

Nordmenn gjør mye mer enn å gå på ski

Ashraf kom med noen eksempler på «norskhet». Han nevnte skiturer med termos, appelsin og Kvikk Lunsj, besøke kysten, gå i fjellet, feire 17. mai og være med på dugnad. Klart, dette er noe mange nordmenn gjør, men nordmenn gjør mye annet også.

Nordmenn drikker seg også drita i helgene og tar en kebab på nærmeste gatehjørne. Noen nordmenn driver med breakdance, lytter til hiphop og skater på skateboard. Andre lytter til popmusikk fra Korea, ser på animasjon fra Japan, og spiller videospill lagd i Amerika.

De som forsøker å definere norskhet, definerer bare idéen om det å være norsk.

Nordmenn driver med alle slags aktiviteter som ikke passer inn denne norskheten, og vi spiser mat fra hele verden. Bare her i Oslo finner du alt fra Ramen, Boba-te og Amerikanske Smashburgere. Hvordan har det seg at langrenn anses som det «norske», mens studenter som driver med kendo eller rumpeldunk på Blindern ikke gjør noe som er typisk norsk?

Definerer det som var, ikke det som er

Svaret er like banalt som det er enkelt. De som forsøker å definere norskhet, definerer ikke hva som er, men hva som var og hva som er norsk, for et spesifikt utvalg av nordmenn. Og hvem er disse utvalgte nordmennene?

Ashraf sa det ikke direkte i innlegget sitt, men forestillingen mange har om hva en nordmenn er, er kritthvite spøkelser med blondt hår og blå øyne. Dette er ikke hele utvalget av alle nordmenn som eksisterer, men utvalget av nordmenn som blir gitt forrang i hvem som skal representere hva en nordmann er.

Forestillingen om norskhet er like sann som historien om Askeladden.

Dette er en rasistisk forestilling som ikke representer hva en nordmann «de facto» er, men en forestilt idé.

Vi må slutte å spørre «hvem er den idealiserte nordmannen?», men heller «hvilke nordmenn eksisterer i Norge?» Vi må slutte å spørre «hva skal være norsk?» og bytte det ut med «hvem finnes i Norge?»

Jeg går nesten aldri på ski og synes Ibsen er overvurdert

Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen i forestillingen Ashraf presenterer av Norge. Å gå på ski er noe jeg så å si aldri gjør, 17. mai blir fort en nasjonalistisk runkefest, og Kvikk Lunsj, Collett og Ibsen er overvurdert i mine øyne. Klart, jeg liker å gå i fjellet, men natur er jo fint uansett om det er jungel eller granskau.

Min hverdag er den norsk-pakistanske gaming-kompisen min, den tyske studievennen min og den kinesiske kompisen min (som jeg henger mer med enn noen «kvitekrist»). Mitt Norge er Eidangervidda, Universitetet i Oslo, det asiatiske markedet på Grønland, og folka jeg kjenner i Groruddalen. Min hverdag om vinteren er å sitte inne og game, se på anime og rote på Reddit, langt unna enhver skiløype eller termos.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det «norske» som blir presentert i media, skolen eller blant andre hvite nordmenn. Dette er et Norge som er fjernt for meg, og i de fleste tilfeller er kebab og falafel - mens gatelyktene blender meg i helgene - mer gjenkjennelig enn rekesmørbrød i sommervarmen, fårikål når bladene faller, og ribbesteik mens snøen daler ned i skjul.

Norge er hva det er - og de som inkluderer noen norske ting mens de ekskluderer andre norske ting, driver med kulturell portvokting.

Ofre for egne kulturelle etterslep

Både mine og Ashrafs kulturelle praksiser, vaner og tradisjoner eksisterer i Norge. Her og nå. I nået. Det er ikke en falsk sosial konstruksjon, men en sannhet som sitter mye sterkere enn en kunstig kulturell innsnevring.

Det er en sannhet som er like «levende» som den kalde snøen vi trår i. Den er ubestridelig og kan tas og føles på! Og de som tar hvithet som en selvfølgelighet, mens det melaninrike blir ekskludert, er ofre for egne rasistiske forestillinger og kulturelle etterslep.

Kravene til det å være norsk, kveler til og med meg.

Verden går videre, mens den abstrakte forestillingen om Norge henger etter. I en konkret verden lever vi med alt fra kirker til moskeer, fårikål til saag paneer, lys til mørk hud, bunad til sari, men i hodet til enkelte nordmenn lever bare den hvite mannen som går på ski, drikker akevitt og spiser ribbe om vinteren. Det er en snever og absurd forestilling som ikke representerer noe annet enn egen vrangforestilling om Norge.

Hvis norsk kun skal være denne snevre forestillinga, er det egentlig ikke så rart Ashraf ikke vil være «norsk», for den forestillingen kommer med umulige og uoppnåelige krav svært få kan oppfylle.

Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten.

Les også

Angrepet på vaktene er avskyelig. Hva sier eksperter på ytringsfrihet nå?

Les også

En varm takk til den norske kongen

Les også

Ved midnatt tikker meldingen fra min nye flørt inn, og jeg innser at romantikken er død

Les også

– Da blir det eksplosivt i familiene!

Kommentarer til denne saken