Total ensomhet. Stemmer i hodet. Økende angst. Kontrollerende ektemann. Hverdagslykke og takknemlighet. Nattevakten min ved Kirkens SOS byr på mange tøffe historier fra våre medmennesker. Det er trist, det er rørende, men mest av alt gir det meg enormt mye å vite at jeg har gitt mange et lite steg ut av ensomheten. I alle fall for en bitte liten stund.

Fra 23.00 til 08.00 har jeg sittet på det lille vaktrommet i Oslo. Jeg har snakket med mennesker fra hele landet, og fra alle samfunnslag, og felles for dem er at de ønsker å snakke med en som lytter, en som prøver å forstå, en som kan se dem og gi dem støtte og styrke på veien videre.

I natt var det meg.

Hei, du er kommet til Kirkens SOS», sa jeg, og hørte en som gråt i den andre enden

Hvorfor er han så redd for å bli såret?

Temaene gjennom natta er mange, og ulike: Bekymring for krigen i Ukraina, de høye strømprisene, matvareprisene og stigende rente er problemstillinger som ofte går igjen. Mange er bekymret for hverdagen og fremtiden, og det hjelper å dele disse bekymringene med noen.

Jeg snakket med en ung mann som så gjerne vil ha en kjæreste, men som av ulike grunner ikke fikser å være i et forhold. Han er redd for å ta initiativ, men enda reddere for å bli såret på nytt og på nytt. Hvorfor er han så redd for å bli såret? Hva kan han gjøre for å få det bedre? Jeg lytter og stiller spørsmål – det er han selv som sitter på svarene.

Jeg snakket med kvinnen som ikke orker å leve lenger, og som ikke finner noe lyspunkt i livet sitt. Hun savner familien så inderlig, og sliter med angst. Hun har en plan for hvordan hun vil avslutte livet. Men hun vil vente litt, og sier det hjelper å snakke med oss i Kirkens SOS når hun er langt nede. For egentlig ønsker hun å leve.

Mannen med tankespinn

Litt senere snakket jeg med en hyggelig mann som forteller at han ringer oss jevnlig. Han har ofte problemer med å sove om natta, for det er så mye tankespinn. Han har hatt et tøft liv som rusavhengig bak seg, men har et godt liv nå. Det er han veldig takknemlig for, selv om nettene kan være vanskelige. Jeg blir glad av å snakke med denne gode mannen. Han er så stolt, og ønsker å dele gleden sin med meg.

Det er ofte lang kø på telefonen. Mange trenger oss om natta, samtidig er det dessverre på den tiden det er færrest frivillige på vakt. Jeg fortsetter derfor raskt til neste samtale.

«Hei, du er kommet til Kirkens SOS», sa jeg, og hørte en som gråt i den andre enden. Etter litt beroligende snakking fra meg, ble innringeren roligere og begynte å fortelle. Hun er ung og lever i et forhold med en partner som kontrollerer henne, sier stygge ting til henne og nekter henne å gå ut med venner. På den ene siden vil hun ut av forholdet. Men på den andre siden har han også mange gode sider, som hun liker og setter pris på.

Etter denne samtalen kjente jeg veldig på mine egne følelser, og måtte ta en liten pause for å hente meg inn igjen. Det ble nok ekstra sterkt fordi jeg for tiden leser boken til Abida Raja, og det blir så lett å trekke sammenlikninger. Jeg minnet meg selv på det vi frivillige har lært – vi skal være lyttende, empatiske medmennesker. Ingen er bare det vi ser eller hører.

En fortvilet ung mann, rett inn i øret

Det er stadig kø på linja, og etter en liten pause satte jeg meg ved telefonen igjen. Jeg traff en ung mann som nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et langt opphold. Der var han trygg, og der hadde han folk å snakke med. Nå er han bare redd og helt alene. Han ble sendt hjem uten et nettverk eller nære relasjoner han kan støtte seg til, og må klare seg selv frem til time hos psykolog om en uke. Angsten blir verre, og det som møysommelig ble bygget opp på sykehuset er i ferd med å falle fullstendig sammen.

Samtalen gjør meg fortvilet, sint og oppgitt. Det skrives så mye om nedbemanning i psykiatrien, her får jeg konsekvensene rett inn i øret fra en redd og fortvilet ung mann som fortjener så mye bedre.

Nattens siste samtale var med en eldre, ensom dame som ikke har noen pårørende eller venner. Hvordan skal det gå med henne, og hvem kan hjelpe henne? Hun får kommunal hjelp en gang i uka, men ellers er hun overlatt til seg selv. Innimellom ringer hun Kirkens SOS, for da føler hun seg ikke fullt så ensom lenger. Vi snakket lenge, og jeg hadde lyst til å krype gjennom telefonen for å være med henne. Hun var veldig takknemlig for at jeg ville høre på henne.

Natten blir til dag, mørke går over i lys og stillhet går over i aktivitet. For de fleste. Jeg drar hjem etter en lang, men meningsfull natt. Jeg har fått være et medmenneske for så mange som trengte en å snakke med gjennom natten. Når hun, han eller hen takker for en god samtale, blir jeg både glad og takknemlig.

Skribenten ønsker å være delvis anonym av hensyn til innringerne.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Plutselig sto jeg på bar bakke. Hvem skal jeg feire jul med nå?

Les også

En mann ligger bevisstløs i snøen på Holmlia

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt

Les også

Jeg ble stemplet som dum. Det har forfulgt meg hele livet