Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Egentlig er det ikke Oslo jeg verken elsker eller hater. Gatene er bare asfalt, brostein og navn som byråkrater og politikere har valgt for dem.
Det er vi menneskene, folket, innbyggerne og beboerne som gjør gatene til det de er. Derfor har jeg både gode og dårlige minner fra de samme gatene. En gate som en gang var trygg kan i dag være utrygg. Er et område såkalt «farlig» er det fordi vi som samfunn og politikerne har sviktet mye lenger frem i løypa.
Jeg er født på Ullevål sykehus og bodde de første åra på Kringsjå studentby. Så Stovner, før vi flyttet til Lambertseter da jeg var tre år. Det var bra på mange måter. Drabantby, og de fleste rundt meg var arbeiderklassen. Mange triste skjebner med alkoholikere og kriminelle, men alle kjente alle, og det var både flerkulturelle og etnisk norske i min krets gjennom hele barndommen.
Jeg har jagd og blitt jaget i de samme Oslo-gatene.
Nynazister har løpt etter meg i samme gate som jeg har løpt etter jenter. Gått på epleslang og fått epler av slanger. Grått tårer av glede og sorg på de samme fortauene, på grunn av de samme personene. Tjent penger og lærepenger på livets harde skolevei. Fått drømmer knust, og nye dører åpnet i Oslos bakgater.
Mine erfaringer med nynazister er direkte koblet til min oppvekst på Lambertseter. Nordstrand var et arnested for miljøet på 90-tallet og vi var nærmeste «nabo». I tillegg var vi koblet sammen av nærhet til det andre stedet for nazister i Oslo: Bøler, via 79-bussen som gikk fra Grorud, gjennom Bøler, Lambertseter, Sæterkrysset og Nordstrand til Holmlia.
I Oslo har jeg jobbet som dørvakt på Belleville på Nationaltheatret og Cosmopolite, som først lå på Majorstuen og senere i Møllergata. Gjennom 7-8 år så jeg alt. Jeg har spytta på asfalten, men ikke av disrespect. Wallah. For respekt, det er vanskelig å opparbeide seg i hvilke som helst gater. Og lett å miste - som venner man har mistet, for noen døde i disse gatene. Gata tok dem. Eller var det menneskene som tok dem?
Det går litt i ett. Gata er folket, og folket er gata. Mange av mine venner endte opp på gata.
Noen på Plata. Oslo hospital, Rikshospitalet og gravlunden, mens andre tråkket opp i Akersgata. En redelig snitch-jobb som rapportør, som seg hør og bør, når du leser Se & Hør, men hør: Det er ikke antrekket som gjør mannen, sier et gammelt norsk ordtak.
Vil det si at det er mannen som gjør antrekket? Det handler om hvem du er, hva du står for, ikke hvilken gate du står i.
Jeg har møtt dumme leger og smarte lommetyver, snille gangstere og hjerteløse byråkrater. Ting er sammensatt, ikke svart-hvitt, og vi lever i gråsonen alle sammen. Noen av nazistene som jagde meg i gatene for 25 år siden sitter i viktige posisjoner i dag. Er standpunktet forandret selv om gata de opererer i er en annen? Har reisen dempet hatet de brant inne med? Jeg lurer ikke, jeg vet svaret.
Det er ikke gata som gjør mannen, det er mannen som gjør gata.
Gatepøblene finnes fortsatt men i ny form, som Den nordiske motstandsbevegelsen, SIAN og Alliansen. Den verste trusselen er normaliseringen av meninger som Breivik fremmet, politikere som sakte radikaliserer hele samfunnet, Human RightS Service, Document.no og andre høyrevridde steder som «hvitvasker» tankegodset.
Kampen er mye viktigere i dag enn da jeg jaget i gatene, og jeg frykter fremtiden for mine barn og generasjonene som kommer. Norge er fullt av gode mennesker, men samtidig er vi for konfliktsky, unnfallende og stikker hodet i sanden for hva som utvikler seg foran øynene våre.
Les flere Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside OSLODEBATTEN:
Jeg liker mennesker rundt meg, bylivet, og bråket om natten
_1.png?chk=5EF52F)
Skammen rundt currylukt har endelig sluppet taket
