Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg kunne ikke forvente å leve mer enn et par måneder. Jeg var 33 år, ungene to, fem og åtte.
På Vestlandet har januar 200 dager, pleier vi å si. Torsdag 31. januar var den aller gråeste det året.
Dagen etter var det planleggingsdag i barnehagen og skolen. Da var jeg i badeland i Bergen. Jeg elsker berg- og dalbaner og badeland og alt sånt. Den ene sklia der er dritkul, og jeg husker jeg lå der og snurra og tenkte «ja, ja, nå gjør jeg dette for siste gang».
Jeg var helt sønderknust, og det var jo ungene jeg tenkte mest på.
Mandagen etterpå var jeg til samtale med onkolog. Hun sa jeg hadde dårlige odds. Og så sa hun at det fantes en studie. «Den er helt ny, det er ikke mange som får prøve den, men du har en liten mulighet».
Det hun snakket om var onkolog Svein Dueland og kirurg Pål-Dag Lines studie ved Rikshospitalet. Jeg hadde begynt å planlegge begravelsen, men nå øynet jeg et lite håp.
Kanskje kunne jeg få transplantert ny lever
Kriteriene var mange: Blant annet måtte spredningen være begrenset til leveren, svulsten måtte krympes til en halvpart, og det måtte gå minimum et år fra oppstart av ordinær behandling til en transplantasjon kunne finne sted.
Jeg fikk cellegift i bøtter og spann, så stråling, før morsvulsten ble operert ut og enda mer cellegift ventet.
14 måneder etter diagnosen sto navnet mitt på transplantasjonslista.
Da var det bare å vente. Telefonen i nærheten hele tiden, en ferdigpakket bag på soverommet, barnevakter klare til å rykke ut. Full beredskap.
12. mai 2014 ringte de
«Du må komme deg på et fly, vi har et organ til deg».
Pulsen gikk rett opp og så raskt ned igjen, og så bare handlet jeg.
Jeg bestilte drosje og fikset flybilletter. «Jeg har et organ som venter på meg!» sa jeg på flyplassen. Det var veldig effektivt, jeg kom først gjennom sikkerhetskontrollen og først av flyet i Oslo.
Fra Åsane til Rikshospitalet tok det drøye to og en halv time. Jeg tror det er verdensrekord.
Samme kveld ble jeg trillet inn
Jeg må ty til klisjeene: Jeg skylder Dueland og Line livet. Jeg var dødsdømt, men lever. Jeg spiller old boys-fotball, jeg jobber, jeg går på randoneeski. Jeg er en litt sliten type, men jeg lever.
Ungene er 11, 14 og 17. Jeg får hente eldstemann på fest. Jeg er enormt takknemlig.
I mai var det 8 år siden transplantasjonen. Legene har begynt å antyde at jeg kan fantasere om et liv som gammel mann.
Teksten ble først publisert på Kreftforeningen.no og er gjengitt med tillatelse. Øyvind Heen Ottesen er en av flere deltagere i kliniske studier, som er utprøvende behandling. Ny behandlingen vil ta over for dagens behandling, hvis den er mer effektiv og skånsom.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten:
Hvor verdig liv du får, avhenger av hvor i byen du bor
Overlege i ungdomspsykiatri: Kan best beskrives som et generasjonstraume
Psykiatri og rus er bestevenner, og jeg er fienden
