Vi er heldige som har det sykehustilbudet vi har her i landet. De som jobber i helsevesenet vårt bør æres.

Men hva slags behandling vi rusavhengige får, må vi snakke mer om, for den er altfor dårlig. Det er et tema som kanskje er litt ømfintlig og tabu, men kunnskapsnivået er altfor lavt – og vi rusavhengige har rett på respekt og verdighet som alle andre pasienter.

Rusavhengige kjenner smerte, for ikke å snakke om den smerten vi kjenner når vi blir behandlet som dritt, slik det føles for mange.

Møter fordommer, stigmatisering, manglende kunnskap og dårlig behandling

Jeg vil bruke mitt eget sykehusopphold som eksempel. Da Operaen fortsatt var under oppføring, ble jeg påkjørt bakfra i et fotgjengerfelt. Speilet på siden av bilen, som automatisk skulle ha klappet inntil bilen ved støt, virket ikke. Hadde det ikke vært for at mannen min fikk dratt meg til siden, hadde jeg vært død nå.

Dama som kjørte bilen stoppet, kom ut og begynte å hyle etter politiet. Mannen min ba henne ringe etter ambulanse, men hun nektet. Jeg var på vei til å reise meg, men bena bare klappet sammen under meg. Mannen min prøvde å holde meg oppe, noe som var tungt. Jeg var jo helt dødvekt. Jeg husker ennå den fæle dama si «Hva har 'a fått i seg?»

Det kom tilfeldigvis en politibil forbi. Heldigvis. De ringte ambulanse og anmeldte dama, som aldri ga meg en unnskyldning.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Jeg følte meg så liten og uønsket

Jeg ble godt behandlet av ambulansepersonalet. Det gikk med fulle sirener opp til Ullevål sykehus, hvor traumeteamet ventet.

Etter røntgen og blodprøver var diagnosen to brudd i ryggen, brist i et par ribbein og jevnt over gul og blå over hele kroppen.

En lege spurte meg om jeg hadde menstruasjon. Jeg ble lettere sjokka over hvor lite kunnskap legen hadde, måtte forklare at rusavhengige jenter ofte mister menstruasjonen sin. «Åh. Da lærte jeg noe nytt i dag også,» svarte legen, og la til «men da har du indre blødninger, da.»

Det virket som at sykehuset ikke tok høyde for at de av og til fikk inn rusavhengige pasienter overhode.

Da sykepleieren trillet meg inn på rommet, sa hun noe som brant seg fast i hodet mitt: «Nå kommer du på rom med ei ung jente. Vær så snill, ikke skrem henne.»

Skremme henne? Jeg lå der abstinent med brudd i ryggen, brist i ribbein, med urinveisinfeksjon, indre blødninger, jevnlige oppkast, tre dyner og totalt hjelpeløs. Ja, jeg var nok fryktelig skremmende der jeg lå. Men jeg var jo rusavhengig, så ergo: Supernifs.

På grunn av urinveisinfeksjonen, måtte jeg ofte på do. Jeg dro i snora.

Det kom en sur sykepleier. «Du kan vel gå på do sjøl?» Jeg så på henne, sa ikke et ord. Hun gikk for å hente et bekken, men jeg måtte få det under rumpa selv. Man trenger naturlig nok litt hjelp, så det var ikke lett. Alt endte i et forferdelig søl. Jeg dro i snora igjen, ba pent om et nytt laken og en vask. Det fikk jeg ikke.

Jeg ble helt på gråten, følte meg så liten og uønsket.

Når du står der som mest sårbar og naken og legger livet ditt i noen andres hender, så er det viktig å bli møtt med verdighet.

Tok ikke høyde for rusavhengige pasienter

Tidlig neste morgen kom mannen min. Han skiftet sengetøyet mitt før jeg jagde han rett ut igjen til «gata» for å kjøpe friskmelding til meg. Jeg hadde kun fått 40 milligram metadon, noe som var altfor lite.

Sykepleieren hadde sagt jeg skulle skrives ut denne dagen, selv med brudd, brist og indre blødninger. Da legen kom igjen sa han heldigvis at jeg slettes ikke var frisk nok til å dra hjem. Jeg skulle få smertelindring og noe for abstinensene. Jeg fikk hele 160 milligram metadon, halvparten for abstinensene og resten for smertene.

Jeg forsøkte å si at metadon ikke er smertestillende, men han var uenig: «Men jeg skal være grei. Du skal få 500 gram Paracet om dagen i tillegg.» Det resulterte i at jeg sov mye om dagen på grunn av altfor høy metadondose. Men smertene var der for det.

Det virket som at sykehuset ikke tok høyde for at de av og til fikk inn rusavhengige pasienter overhode.

Noen ler av dem på vaktrommet, andre mener de bare er ute etter medisiner for å bli rusa.

De gjorde alt de kunne for å bli kvitt meg. De ville overføre meg til Gatehospitalet. Der fikk jeg nei fordi de kun tok seg av abscesser og infeksjoner. De ville overføre meg til fysikalsk medisin på grunn av ryggskadene. Men nei, der var det allerede en som gikk på metadon. De hadde visst ikke plass til én til.

Jo bedre behandling, jo større sjanse er det for at det skal gå bra med det mennesket. Prosjekter som Gateklinikken eller Heroinassistert behandling som nettopp har trådt i kraft på Ullevål, er gode skritt mot individuell behandling, som vi selvfølgelig trenger mer av. Jeg håper dette er prosjekt som får lov til å stå permanent, slik at norsk helsevesen blir bedre rustet til å ta vare på rusavhengige.

Vant med stigmatisering

Henvendelser fra helsefaglig personell vi i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) har fått, viser at det ikke er uvanlig at sykehusansatte stigmatiserer rusavhengige pasienter. Noen ler av dem på vaktrommet, andre mener de bare er ute etter medisiner for å bli rusa.

Jeg kjenner igjen holdningene fra mitt eget sykehusopphold som rusmisbruker. Jeg har selv jobbet ti år på sykehus, og husker selv den dårlige behandlingen enkelte rusavhengige fikk, preget av lite kunnskap og fordommer. Det er så horribelt galt å behandle mennesker sånn! Ikke rart at folk skriver seg ut selv før de er friske.

Selv ikke nyktre personer får den informasjonen de bør få. Jeg skal ikke si at absolutt alle leger unngår å informere pasientene sine om eventuelle abstinenser etter vedkommende er skrevet ut. Men det skjer.

Og når abstinensene er der, og de oppsøker lege, får de beskjed om at de er friske, selv om de ikke føler seg som det. Det er ikke snakk om noe nedtrapping av medisiner for disse menneskene. Ikke noe informasjon om at de kommer til å sove dårlig, eller får noe matlyst.

Det er tabu å snakke om, for legens ord er lov. Sånn har det alltid vært på sykehus.

Rusavhengige er vant til stigmatisering og utenforskap, så vi legger merke til det når vi ser det. Det er snakk om verdighet, at vi skal bli behandla som alle andre. Vi forventer ikke særbehandling. Men når du står der som mest sårbar og naken og legger livet ditt i noen andres hender, så er det viktig å bli møtt med verdighet – særlig når du er på et sykehus. Man blir som et lite barn igjen – du trenger hjelp til å gå på do, og til å vaske deg.

Jeg forstår at vi kanskje er vanskeligere pasienter å ha med å gjøre enn andre, men vi forlanger ikke så mye annet enn andre. Vi ønsker oss akkurat samme behandling, men vi må bare bli tatt hensyn til på en litt annen måte.

Vi kjenner smerte selv om vi går på heroin eller metadon.

Det er ikke så vanskelig, bare vær et medmenneske mot alle.

Les flere debattinnlegg fra Janne Bøhmer Killingstad og andre innlegg på Avisa Oslo og følg OsloDebatten:

Les også

En trist rusmisbruker går til sengs i kveld. Hver dag må vi gjøre ting vi ikke liker for å overleve

Les også

Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø

Les også

Politiet er på plass i «skammens gate». Alle jeg kjenner er borte

Les også

Disse gatene lærte meg at ingenting i livet kommer gratis