Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg var i slutten av tjueårene, var jeg ansatt som vikar i en avdeling i helsevesenet. Jeg var en såkalt løsarbeider. Eller ikke såkalt, det var det jeg var. I ordboka defineres løsarbeid som en som lever på tilfeldige jobber.
Jeg jobbet på en nulltimerskontrakt. Det vil si at stillingsprosenten ikke er oppgitt i kontrakten. Dette førte i praksis til at mye av det som mange i Norge sannsynligvis tar for gitt, virket helt ute av rekkevidde for meg. Som å kjøpe seg sin første leilighet. Jeg bodde ganske dårlig, på et lite rom i et kollektiv. Sist jeg fløy til utlandet, var da jeg var i Italia i 2013, og det er ikke bare fordi jeg er miljøengasjert, det er fordi jeg ganske enkelt ikke hadde råd til å dra på ferie.
Jordmorforbundet slår alarm om kritisk jordmormangel: – Travlere enn noen gang
Ikke noe provoserer meg mer enn begrepet «fattigdomslykke». Jeg gruet meg alltid til å åpne postkassen, i tilfelle det kom regninger jeg ikke hadde mulighet til å betale.
Jeg visste aldri når jeg kunne bli oppringt fra jobben, for å steppe inn. Og jeg sa alltid ja, fordi jeg håpet at det ville føre til en fast og hel stilling. Det fikk jeg ikke.
Halvparten ønsker en større stillingsprosent
Deltid er en av de største likestillingsutfordringene vi har i dagens Norge, fordi deltid er vanlig i yrker med en overvekt av kvinner, som helsevesenet. Fagforbundet lanserte forrige uke deltidsrapporten som tar for seg ansettelsesforholdet til Fagforbundets medlemmer.
Der kan man lese at hele 36% av fagforbundets 400 000 medlemmer er i deltidsarbeid, og at halvparten av disse ønsker seg en større stillingsprosent.
Hjemmesykepleier slår alarm: «Jeg trodde ikke det kom noen i dag», har jeg hørt flere ganger
Kampen for faste, hele stillinger er både klassekamp og kvinnekamp: Deltidskrisa er et likestillingsproblem og den er en forskjells-katalysator. Deltidskrisa bidrar til å opprettholde lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Det å utdanne seg til helsefagarbeider er så godt som å frasi seg mulighet til å ha en hel og fast stilling. Riktignok får du mange ekstravakter, som kanskje medfører hel stilling i lønn, men trygghet og muligheten til å planlegge er fraværende. Du får ikke lån i banken, og hver måned er du bekymret for om du har nok penger til å betale utgiftene.
Usikkerheten kan være en stor psykisk belastning. Det er neppe tilfeldig at det å jobbe deltid er koblet sammen med forhøyet sykefravær. Vanskelig adgang til boligmarkedet, dårligere opptjening av pensjon og usikker inntekt skaper ulikhet - og rammer kvinner hardest.
Ufrivillig deltid er en forskjellsmaskin og en fattigdomsfelle, det har jeg selv erfart. Nå er det snart valg og vi trenger en politikk som tar problemet på alvor.
