Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Men man kan godt si at jeg er adoptert, jeg også. Adoptert av Norge. Min familie har opplevd Norge som et fint land å være flyktning i. Vi hadde flere fadderfamilier i Sarpsborg. Mor og far var fattige, men de sørget for at vi barna var svært aktive på kulturfronten, ga oss penger til kurs og undervisning i dans og sang. Det er imponerende, og jeg er veldig stolt av dem.
Dette sa jeg til VG for 12 år siden. Jeg spilte en av hovedrollene i Sara Johnsens prisvinnende film Upperdog og fikk plutselig medielyset på meg. Jeg ville bli likt av alle. Så jeg sa det, at det var som om jeg var adoptert av Norge. At det er et fint land å være flyktning i. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge. Det eneste landet jeg har dette forholdet til.
Men det jeg sa den gangen er sant tross alt, at jeg noen ganger sammenligner meg med en som er adoptert til Norge. Det er vel ikke helt riktig at adopterte føler det sånn som meg, men jeg har ingen tilknytning til mine biologiske foreldres land.
Jeg ser annerledes ut enn etniske nordmenn, og mine røtter starter med meg i Norge. Mine røtter stikker ikke generasjoner bakover, men er det jeg har her og nå. Foreldre, søsken, barndommen, oppveksten, mitt liv og mine venner. Alt sammen i Norge. For meg er Norge mitt moderland, intet annet land kjenner jeg som det.
De vil vi skal ha tilhørighet her, men det kan ikke de avgjøre
Dette er emosjonelt. Her har jeg lyst til å stoppe. Fordi jeg er redd for å støte folk. Jeg er oppriktig takknemlig for at familien min har fått være her i Norge. De kom som båtflyktninger i fra Vietnam i 1979 og det er viktig for meg at foreldrene mine ikke skal misforstås. De har oppdratt oss med å si til oss at vi er norske. I Norge har de fått elleve barnebarn og ett oldebarn som ikke snakker et ord vietnamesisk.
Siden vi er oppvokst her så vil de at vi skal ha tilhørighet her. Men det kan dessverre ikke de avgjøre. Det er det samfunnet og livserfaringene som gjør.
Vi innvandrerbarn har forskjellige historier. Noen opplever et press hjemme på å ikke glemme røttene sine som er deres foreldres moderland. Mens min arv fra mine foreldre er at de sier at jeg er norsk. Og at vi hjemme hos oss aldri snakker om rasisme eller hvor vanskelig det kan være å være innvandrer eller se annerledes ut i Norge. Men mine foreldre er sånne som aldri klager, sitter stille, sier at de er syke eller gir opp på noen ting. Uansett hvor fattige vi har vært, hvor vondt de har hatt det eller i all den motstanden de har møtt.
Jeg tror det er fordi de mener at vi er norske, så det ville være imot sin hensikt å si noe negativt om det de mener at vi er. Sånn har de håndtert det. På godt og vondt.
Måten du spør på, kan definere rommet min identitet har
Men de kan dessverre ikke med ren vilje klare å ta bort de utfordringene jeg møter i mitt liv i Norge. Når Abid Raja i debatten sier at Fawad Ashraf bryter ned et arbeid som er blitt gjort over 50 år, hvor «vi» endelig blir sett på som norske og kan kalle oss norske, så blir jeg dypt berørt.
Siden vi er oppvokst her så vil de at vi skal ha tilhørighet her. Men det kan dessverre ikke de avgjøre.
Jeg er 42 år og står i den utfordringen. Jeg har stått i den hele livet – jeg vet hva jeg føler, men ikke hva jeg best skal kalle meg. Det er et resultat av det samfunnet jeg lever i. Ikke fordi alle nordmenn er rasistiske svin, men mange er ukomfortable med at «vi» kaller oss norske. Vi er jo egentlig ikke det, og ingen mener egentlig noe vondt med å si det. Min opplevelse er at etniske nordmenn ikke synes at det er problemfritt at jeg sier at jeg er norsk. Derfor har jeg heller aldri kunnet si det uten en mengde «støy» eller kognitiv dissonans. Men hva er vi egentlig da?
I samtaler har folk ofte sagt til meg, jeg må jo få spørre om hvor du kommer ifra når jeg åpenbart ser at du ikke er norsk. Det blir for komplisert hvis noe så enkelt er krenkende og vanskelig.
Jeg er selvfølgelig enig i at du kan spørre, men måten du spør på og hvordan du følger opp spørsmålene dine sier mye om hvordan du tenker. Måten du spør på, kan åpne eller lukke rommet jeg har til å definere meg selv og min identitet. Måten du spør på former livet mitt og er med meg på reisen til å finne min identitet. Måten du spør på avgjør om Norge også kan være mitt moderland. Måten du spør på sier noe om jeg har livets rett til å føle tilhørighet til et land jeg er vokst opp i.
Etter mye trening så kan jeg love at vi forstår forskjellen på det å spørre og det å «spørre». Det er også lett å spotte ignoranse, og det kan fort tilgis, men er det ikke derfor vi har denne debatten – for å løfte kunnskapen så det blir mindre ignoranse? Ignoranse er ikke bærekraftig i lengden i et opplyst samfunn.
Måten du spør på, kan åpne eller lukke rommet jeg har til å definere meg selv og min identitet.
Hvordan kan jeg si at jeg er norsk uten å støte andre?
Jeg kaller meg norsk-vietnamesisk selv om jeg på innsiden føler meg norsk. Det er en konfliktskyhet som bor i meg. Jeg gjør det fordi det er den minst provoserende termen jeg føler jeg kan bruke på meg selv. Jeg har ikke villet krangle om retten til å føle eierskap til Norge eller ikke. I dette ligger noe av kjernen til at jeg ikke bare kaller meg norsk, det er komplisert.
Det er vanskelig å skulle forklare med få ord. Men jeg har opplevd at det å kalle seg norsk bærer med seg noen vanskelige parametere, på den måten at jeg må se an hvem jeg prater med og så finne ut av hvordan jeg kan formulere at jeg er norsk for å ikke støte andre.
Det å diskutere tilhørighet kan være fint på middager og fest, men det kan også gjøre vondt å føle seg fremmedgjort fra det landet du ser på som «hjem». Noen ganger er det rett og slett for slitsomt å overbevise andre om at jeg er norsk, jeg mister trygghet og tilhørighet gjennom å måtte forklare. Jeg skjønner godt hvorfor noen velger å gi opp den norske identiteten.
Datteren min skal ikke stå i gjeld til noen
Ettersom jeg har en datter så har jeg gått mange runder på dette. Jeg har landet på at jeg skal lære henne det, at mammaen hennes er norsk-vietnameser. Og hvorfor jeg kaller meg det. Jeg vil ikke at hun skal gå gjennom oppveksten å lure på hva som er riktig å kalle mammaen sin.
Og da mener jeg, riktig ovenfor andre. Hun vet jo godt at jeg ikke er vietnameser, for henne er både hun og jeg norske, men jeg må forklare henne hvorfor jeg ikke er norsk nok for noen. Jeg vil at hun skal ha et forsvar når andre argumenterer for at mammaen hennes ikke er norsk. Hun skal ha trygghet, tilhørighet, kunnskap, frihet og et godt utgangspunkt for å finne sin egen identitet.
Noen ganger er det rett og slett for slitsomt å overbevise andre om at jeg er norsk, jeg mister trygghet og tilhørighet gjennom å måtte forklare.
For knappe to år siden så jeg et eldre tv-klipp av Hadia Tajik på Lindmo hvor hun som 15 år gammel ungdom svarer bastant at hun er norsk, at det er fedrelandet hennes, at det ikke er noe å diskutere. Jeg fikk ståpels, ble rørt til tårer og fortalte kjæresten min (norsk, fra Gausdal) hva jeg hadde sett. Det har jeg aldri turt å si på den måten, sa jeg til ham. Men du er jo norsk, klart du må si at du er norsk, svarer han.
Jeg er ikke like tøff som Tajik, men det vet jeg at datteren min er. Hun kommer til å kalle seg det hun vil. Hun skal ikke stå i gjeld til noen.
Underdogs som kanskje litt for ofte velger å holde kjeft
Jeg støtter Ahmed Fawad Ashraf fult ut for at dette er et vanskelig landskap å finne identiteten sin i. Jeg applauderer at han ikke er konfliktsky. Jeg kjenner meg igjen og har dyp respekt for det han løfter opp i debatten.
Mer kunnskap om dette vil være viktig for det klimaet datteren min vil vokse opp i. At vi i fellesskap kan belyse og diskutere med hverandre. For å bli bedre, mer aksepterende, frigjøre oss og løfte kunnskapen om dette sammen. Hvem er vi som har denne bakgrunnen, hva skal vi kalle oss, når skal vi bli akseptert som norske, når kan vi akseptere oss selv som norske, må vi bli norske, må vi kalle oss norske?
Med takknemligheten vil familien min og jeg for alltid stå i gjeld til Norge. I den gjelden er vi underdogs som kanskje litt for ofte velger å holde kjeft, fremfor å gjøre opprør omkring den viktige tilhørigheten.
Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.
Et fellesskap som overgår alle identitetsmarkører
Da livet begynte å vokse i magen, ble kroppen min så mye mer
Den triste sannheten er at jeg unngår å reise kollektivt
