Gå til sidens hovedinnhold

Jeg kjenner dessverre noen som ramlet ned i hullet

Den nasjonale dugnaden er over, men den medmenneskelige dugnaden gjenstår.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Avisa Oslo)

Da Erna Solberg gikk på talerstolen fredag formiddag kunne hun fortelle at dugnaden er over og at vi kan gå tilbake til en normal hverdag. Overalt i mediene og i sosiale medier, gleder folk seg over at de slipper å forholde seg til kohorter, meteren og andre nyord som har kommet inn i vokabularet vårt de siste 18 månedene.

«Den nasjonale dugnaden», som den ble kalt, var at alle måtte ofre litt for å holde pandemien under kontroll. For du vil vel ikke at bestemor skal dø, vil du vel?

Problemet er ikke at alle har ofret litt, men at mange har ofret mye. Ja, det har sikkert vært slitsomt med hjemmekontor, hjemmeværende barn, ventekarantene og kjedelige bursdagsfeiringer. Men dette er allikevel relativt trivielle ting sammenlignet med de som virkelig har hatt det tøft i disse 561 dagene.

Har du jobbet i serveringsbransjen i en av de største byene for eksempel, har du vært avhengig av NAV i store deler av denne perioden. Et NAV som gir deg en del av det du har mistet av inntekt, men ikke alt. Jobber du i reiselivsnæringen kan det fortsatt ta lang tid før du er tilbake i full jobb, og må leve på redusert inntekt enda litt lengre.

Jeg startet 2020 som arbeidsløs da firmaet jeg jobbet for måtte ty til nedskjæringer ved årsskiftet. Jeg var allikevel optimistisk, for med gode kontakter hadde jeg fått et par jobbintervjuer på plass noen uker senere. Så kom mars 2020 og alt ble kansellert. Optimismen forsvant, mørket trengte seg stadig nærmere, og håpløsheten tok over mesteparten av dagene.

Som en enslig mann i midten av 40-åra uten barn, føltes hver dag som en helt vanlig tirsdag. En dag uten følelser. En dag uten gleder. En dag uten lyspunkt. Uker ble til måneder som ble til år.

Jeg har vært heldig ved at jeg har to fantastiske foreldre, en støttende bror og flere gode venner. Jeg var også heldig som fikk hjelp fra Distriktspsykiatrisk senter (DPS) som gjorde at jeg ikke for alvor ramlet ned i det skumle, mørke hullet. Jeg har vært heldig som har kunne låne penger fra familien da bankene sviktet. Jeg er heldig som tross alt er oppegående, men ikke alle har vært heldige.

Jeg kjenner dessverre noen som ramlet ned i hullet uten å komme seg opp. Jeg kjenner flere som har måtte kamuflere for barna den økonomiske bekymringen som har ligget over familien som en mørk sky. Jeg kjenner flere som har hatt det verre enn meg, men som har forsøkt å kamuflere det.

Derfor, når samfunnet nå åpner opp, ta kontakt med han eller henne du mistet kontakt med gjennom denne pandemien. Spør hvordan venner og familie har det. Spør igjen. Spør for tredje gang. Det er først da du vil få noe annet enn standardsvaret «joa, det går jo greit…».

Vær glad for at du har en jobb å gå til, en familie å ta vare på, venner du liker å omgås med og vær glad for at du nå kan klemme de du er glade i. Den nasjonale dugnaden er over, men den medmenneskelige dugnaden gjenstår.

Kommentarer til denne saken