Jeg ønsket å jobbe. Hvorfor gav NAV og Oslo kommune meg opp så raskt?

Jeg var nyutdannet sykepleier. 23 år gammel. Livet lyste. Så skjedde det utenkelige.

Jeg ble rammet av akutt hjerneslag. Alt ble snudd på hodet – og det bare på et øyeblikk. Jeg gikk fra å være ung og frisk, til å bli en pleietrengende pasient, som skulle lære å snakke og gå på nytt. Min arbeidsgiver Oslo kommune slapp taket i meg for tidlig. Jeg opplevde at de manglet troen på at jeg fortsatt skulle kunne være en ressurs litt lenger frem i tid.

For meg ble det starten på en lang reise for å finne en ny normal. Hvordan kunne jeg fortsette å bidra til samfunnet? Ville jeg kunne jobbe?

Velferdsstaten svikter

I dag vet vi at det mangler 7000 sykepleiere, og den mangelen vil bare øke. Hvorfor gav da Norge, NAV og Oslo kommune meg opp så raskt? Jeg var nyutdannet sykepleier og ønsket å jobbe. Hvorfor la de ikke forholdene bedre til rette?

Min historie er ikke unik. Flere rapporterer om et «system» som først og fremst er opptatt av å formidle hvilke trygdeytelser man har rett på, fremfor å veilede om mulighetene som finnes til videre utdannelse, omskolering og deltakelse i arbeidslivet. Min sykepleierkompetanse ville fortsatt kunne være nyttig i kommunen.

Ikke bare bidrar det til å gjøre det vanskeligere å komme i jobb. Det gjør at mange som kan og som ønsker å jobbe, ikke gjør det. Det truer bærekraften i velferdsstaten. Norge trenger at alle som kan, inkluderes i arbeidslivet. God arbeidsrettet rehabilitering er en viktig forutsetning for å snu dette.

Vi vil. Og vi trenger at flere deltar i arbeidslivet, dersom vi skal opprettholde velferdssamfunnet vårt.

De gode løsningene finnes

Tonje Brenna var, allerede før hun tok over som arbeids- og inkluderingsminister ute i media og sa at det skal lønne seg å jobbe. Det mener jeg også, men da må vi få mulighet til å prøve å få til en rehabilitering som er rettet inn mot arbeid, ikke mot uføretrygd.

Selv fikk jeg en ny mulighet gjennom Sunnaasstiftelsens tilbud om aktiv rehabilitering. Det er et tilbud som virker og får folk tilbake i arbeid, eller tilbake i utdanning. Personer som lever med ervervet ryggmargs- eller hjerneskade får til å mestre en ny livssituasjon og bli mer selvhjulpne.

Hadde jeg ikke blitt fanget opp av Sunnaasstiftelsen, ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg har jobb og har det bra. Jeg er en viktig ressurs for andre. Jeg bidrar.

Er det ikke på tide å sette ny standard?

Nå må Sunnaasstiftelsen skalere ned, selv om det er behov for å skalere opp. I dag får vi kun en begrenset støtte til å gjennomføre vårt tilbud til personer med ryggmargskade. Vi får ikke noe støtte til personer med hjerneskade og hvert år avvises nær halvparten av de som søker om å delta på våre tilbud for aktiv rehabilitering.

Det gjør at mange som meg – som både kan og vil jobbe, ikke får mulighet. Er det ikke på tide å sette ny standard? Tilby aktiv rehabilitering fremfor et liv på trygd, slik at andre som meg kan være med å gjøre en forskjell?

Nå forhandler Stortingspolitikerne om statsbudsjettet for 2024. Jeg håper de ser muligheter og ikke begrensninger. At de mener alvor når de sier at de vil satse på rehabilitering, når de sier at flere skal ut i arbeid.

I Norge er vi verdensmestere på akuttbehandling, men vi er ikke så gode på å hjelpe folk tilbake til en ny normal.

Derfor, kjære medlemmer av Arbeids- og sosialkomiteen, kjære medlemmer av Helse- og omsorgskomiteen: Hjelp oss å hjelpe flere. Vi har ikke råd til å la være.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Alle snakket lavt. Stotringen ville ingen ende ta

Les også

Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk

Les også

Stanser «unødvendig», også når det er plass til å kjøre videre

Les også

Ansatte på sykehjem kan være helt trygge. De vil ikke vil tape på konkurransen