1997 var året jeg fikk barnehageplass i en liten barnehage på Lambertseter.

På den tiden var det ganske unormalt for minoritetsforeldre å sette barna i barnehagen, spesielt dersom mor var hjemmeværende, som min var. Mine foreldre, med bakgrunn fra Pakistan, hadde verken gode norskkunnskaper eller god nok råd – men de skjønte raskt at det var nødvendig at barna deres lærte seg det norske språket for å kunne bli inkludert i samfunnet, noe de selv ikke hadde kjent på før.

Årene gikk, og både barnehagen og skolen ble mer komplisert – hva betydde nå disse ukjente ordene? Ski på aktivitetsdagen, pinnebrød og kakao på tur, hvit skjorte for Lucia-markering?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Det var så viktig for moren min at vi ikke gikk glipp av noe, og ble inkludert. Mine foreldres tanker, erfaringer og fortellinger fra vår barndom har hatt en stor betydning for hva jeg som en barnehagelærer ønsker å kjempe for – en inkluderende praksis, der foreldre med minoritetsbakgrunn også blir møtt og sett for alle utfordringer som finnes i barnehagefellesskapet.

Din historie, bakgrunn og erfaringer definerer gjerne valgene du tar her i livet som voksen. Med min nærhet til både barnehagefeltet og minoritetsforeldre, ønsker jeg å blant annet tale for de marginale stemmene i samfunnet – min mors stemme. Det er mitt bidrag til feltet.

Hva betyr egentlig «Cherrox»?

«Jeg sa Cherrox, ikke støvler», overhørte jeg en ansatt si til en mor med syrisk flyktningbakgrunn.

Vi fikk ofte beskjed om at vi ikke hadde nok tøy, at kjeks og Nugatti er usunt i matpakken, at foreldrene mine må ta med oss mer ut, fordi her i Norge er vi ute.

Jeg kan ennå huske at jeg ofte ble sint på foreldrene mine fordi de ikke skjønte hva lærerne ba om. Alle de andre foreldrene får det jo til, hvorfor skjønte ikke mine det?

Det var ikke før jeg selv utdannet meg som barnehagelærer, og sto på den «andre» siden at jeg skjønte hvilken betydning slike kommentarer kan ha for foreldre med minoritetsbakgrunn. Hvordan dette kan påvirke barnets syn på sine foreldre, og ikke minst at faktorer som norskferdigheter og økonomi hadde mye mer å si enn at de ikke ville kjøpe Cherrox til barnet sitt.

For hva betyr egentlig «Cherrox»?

Jeg er født og oppvokst i Norge, og visste ikke selv hvilken type sko Cherrox var før senere i tid. Cherrox er et begrep som ikke alle har nødvendigvis kjennskap til. I slike tilfeller kan bare et bilde av Cherrox også mistolkes, fordi det ligner jo på støvler. «Gode» norskkunnskaper hos minoritetsforeldre er nødvendig for å skjønne hva personalet prøver å formidle under en levere eller hente-situasjon i barnehagen.

I praksis går henting og levering raskt, og av erfaring rekker jeg selv så vidt å gi en beskjed før det kommer andre foreldre som lurer på noe, eller at jeg trenger å gå tilbake til barnegruppen.

«Svarte Cherrox – 100 % vanntett for 399,-»

Det er også nødvendig at barnehagefeltet er åpen for at ikke alle foreldre har god nok råd til å gi barna alt de trenger, selv om vi bor i Norge – et av verdens beste land. Det finnes fortsatt flere minoritetsmødre som er hjemmeværende, eller foreldre som ikke tjener godt nok – og dette gjelder jo ikke bare minoritetsforeldre.

Men hvorfor er det fortsatt lavere terskel for å si at dette er omsorgssvikt og en potensiell barnevernssak når det kommer til et barn med minoritetsbakgrunn?

Omsorgssvikt-kortet

Jeg blir ofte spurt hvorfor mange barn med minoritetsbakgrunn ikke går i barnehagen. Før vi kan stille slike spørsmål er det viktig at vi jobber med våre holdninger og fordommer, slik at vi kan møte disse foreldrene, som av ulike grunner velger å ikke sende barna i barnehagen. Jeg tror seriøst ikke at foreldre bare ikke vil. Jeg husker selv foreldrene mine syns det var kjempedyrt å sende oss til barnehagen. Enkelte ganger var vi også i fare for å miste barnehageplassen. Min yngste søster byttet barnehage hele fire ganger – og vi flyttet ikke engang.

Og kan vi i barnehagen egentlig misbruke vår posisjon og makt, og kreve at foreldrene skal gjøre som vi ønsker? At de skal kjøpe inn det ene og det andre, eller komme med negativt ladde kommentarer under personalmøter? Som for eksempel at en mor gjør en altfor dårlig jobb, hvis hun kjøper støvler istedenfor Cherrox?

Inkludering for meg handler om å ta hensyn, se og høre minoritetsforeldre for dem de er, deres ressurser, norskferdigheter og sosiale- og økonomiske rammer, fremfor en praksis der minoritetsforeldre skal få en oppskrift på å passe inn, eller bli mer lik majoriteten.

Som oftest, etter en dialog eller foreldreveiledning, erfarer jeg at de fleste ønsker sitt barns beste. Men grunnet tøffe omstendigheter og livssituasjoner kan de ikke alltid fylle barnehagens ønsker og krav, og blir møtt med omsorgssvikt-kortet.

Ønsker vi en inkluderende praksis – en barnehage for alle, er det viktig å legge fra oss fasiten på en «god» barndom, og våre krav for å passe inn i den norske barnehagen.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.

Les også

«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»

Les også

I den lille gaten der jeg bor får ikke husene puste

Les også

Eventyret startet med én kilometer. Det ga livet ny mening

Les også

Når jeg løfter blikket fra boka og ser utover fjorden