For noen dager siden satte jeg meg ned i et veikryss i Oslo sentrum og nektet å flytte på meg. Hvorfor? Fordi jeg har mistet håpet om at landets ledere kommer til å gjøre det som trengs for å takle klimakrisen.

Da jeg kom hjem fra jobben fredag den 27 august var jeg dødssliten. I tillegg til å jobbe hadde vært med på Extinction Rebellions aksjoner mot norsk klima- og miljøpolitikk gjennom hele uka. Nå var tiden kommet for vår siste aksjon, en veiblokade i krysset mellom Torggata og Hausmanns gate. Selv om jeg er sliten gjør synet av fargerike XR-flagg, bannere og aktivister fra hele Skandinavia at jeg letter litt på stegene når jeg ankommer Ankerbrua. Snart skal aksjonen starte.

Noen timer senere sitter jeg midt i veien med ett titalls andre aktivister. Politiet går blant oss og gir pålegg om at vi må flytte oss. Vi blir sittende. Hjertet mitt banker og jeg er nervøs. Selv om jeg har blitt arrestert to ganger før gruer jeg meg til å sitte isolert på glattcella. De kan holde oss opp til 48 timer, og nå er vi mange som skal prosesseres gjennom systemet. Da tar det ofte lenger tid.

Rundt meg ser jeg folk som danser, spiller instrumenter og synger om kjærlighet til jorda og klimarettferdighet. Hver gang noen blir båret inn i politibilen roper vi at de ikke er alene. Stemningen er magisk. Jeg tenker at det ikke er noen andre steder jeg heller vil være enn akkurat her, akkurat nå.

Enkelte hevder at det å bruke ikke-voldelig sivil ulydighet ligger utenfor demokratiets spilleregler. Fakta er at sivil ulydighet har hatt en stor betydning i utviklingen av demokratiet, og at vi ikke ville hatt mange av de rettighetene vi nå tar for gitt uten sivil ulydighet. Med dagens politikk er vi på vei mot sirka 3 graders oppvarming innen neste århundre. Det vil være katastrofalt for store deler av jordas befolkning, i tillegg til jordas plante- og dyreliv.

Om vi skal klare 1.5 graders-målet må vi halvere verdens utslipp innen ni år. Allikevel har Erna Solberg sagt at den som skal slukke lyset på norsk sokkel enda ikke er født. Dette på tross av at nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at for hver prosent nedgang i norsk oljeproduksjon faller globale CO2-utslipp med om lag en million tonn. Det stemmer altså ikke at det ikke vil ha noen effekt på de globale utslippene om vi stenger den norske oljekrana. Alle land som produserer fossil energi må begynne å trappe ned nå, inkludert Norge.

For meg handler sivil ulydighet om at jeg ikke samtykker til at den norske regjeringen aktivt fører en politikk som ødelegger livsgrunnlaget for min generasjon. Jeg samtykker ikke til at kortsiktig profitt blir prioritert foran menneskers, dyrenes og naturens rettigheter. Jeg samtykker ikke til at Norge fortsetter å lete etter mer olje mens flere land i den globale sør allerede nå, ved bare 1,2 graders oppvarming, blir rammet av naturkatastrofer, matmangel, tørke og havstigning. Det er de fattigste landene som har bidratt minst til klimakrisen, allikevel er det de som rammes hardest.

Vi har et lovverk som tillater alt dette. Derfor er vi fullstendig rettferdiggjort i å bryte loven på en fredelig måte for å få ut vårt budskap. Som ung er jeg veldig bekymret for hvordan fremtiden blir, og jeg er i min fulle rett til å gjøre ikke-voldelig opprør mot ett system som ødelegger mine muligheter for en levelig framtid. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre.

Kvelden før blokaden snakker jeg med pappa på telefonen. Han rådet meg til å tenke godt gjennom om jeg har råd til å betale boten som kommer med å bli arrestert. Det har jeg egentlig ikke. Formaningene til pappa gjør at jeg er usikker helt til politiet begynner å gi pålegg om at vi må flytte oss. Men der og da bestemmer jeg meg. Jeg må gjøre alt jeg kan, selv om det kan få konsekvenser senere.

Det å bli arrestert i Norge er en ubehagelig opplevelse for mange, og vi får høye bøter. Men vi er allikevel så ekstremt privilegerte. Flere hundre miljøvernere i verden blir drept hvert år. Det er også mange som opplever tortur, vold, og å bli fengslet over lenger tid. Mange av dem tilhører urbefolkninger som har kjempet mot koloniale krefter i flere hundre år. Ett eksempel på det er Mapuche-folket i Vaca Muerta i Argentina, hvor Equinor har vært med og drevet ett fracking-prosjekt siden 2017.

Dette fracking-prosjektet, som Equinor og den norske staten tjener godt på, har hatt ekstremt ødeleggende konsekvenser for både landområdene og helsa til Mapuche-folket.

Til deg som leser dette vil jeg si: Vær så snill og gjør det du kan for at vi skal endre kurs før det er for sent. Påvirk der du kan. Stem på ett parti som tar klimakrisen på alvor og handler deretter. Bli med i XR eller en annen miljøorganisasjon. Forandringen som må til kommer bare gjennom at folket krever det!

Les flere debattsaker på Oslodebatten:

Les også

Tiden for luksustog til flyplassen er over

Les også

Jeg har klimaangst. «Vi visste ikke bedre» er ikke godt nok lenger