Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
To måneder i 2017 reiste jeg rundt på Vestbredden og Israel for å se konflikten selv og danne egen mening. På forhånd hadde jeg blitt advart: «Det som vil møte deg er mye verre enn det som når nyhetene i Norge.»
– Og der borte, hva er det?
Jeg pekte mot det som så ut som en avlang brakke, om lag hundre meter fra der vi sto. I det tørre landskapet, uten annen bebyggelse rundt, sto brakken ut. Bonden Sharif viste rundt på eiendommen sin i fjellandsbyen Jayyous nordvest på Vestbredden.
I generasjoner har Sharif-slekten dyrket zataar, appelsiner, sitroner og avokado. Særlig avokadotreet var han stolt av. I sesong gir treet nevestore, faste avokadoer, og på lange sommerdager kaster det nødvendige skygger over skuret hans. Det var ofte der vi satt, drakk te og hørte på Sharifs historier, om å bit for bit bli frastjålet det han og forfedrene har bygget opp.
Det var mens Sharif viste rundt at jeg la merke til brakken.
– Det der ser ut som en ny bosetning, svarte han.
– Jaha. Hvordan foregår det?
– Som du ser. Først kommer en brakke, så en til, og en til.
En provisorisk klynge av hus vokser seg større og større
Sharif forklarte at det kan starte med at et hus på hjul kommer trillende og parkerer. For godt. Så trenger bosetterne en matbutikk, et apotek, en ordentlig transportvei, på sikt et forsamlingshus eller en skole. På den måten vokser en provisorisk klynge av hus seg større og større. Bosetterne er ofte europeere og amerikanere, uten tilknytning til verken Jayyous eller Vestbredden. De får flere rettigheter enn palestinere som har bodd på Vestbredden i tiår.
De siste tjue årene har flere hundre tusen flyttet hit og kolonialisert okkupert, palestinsk land. Den som tror at palestinere på Gaza og Vestbredden ikke kjemper en felles kamp mot lidelse og for verdighet, lever i villfarelse. På Vestbredden pågår et sakte, systematisk ran av palestineres land, liv og hverdag.
Så lenge bosetterne kan dokumentere jødisk opphav kan de, barn og barnebarn gjennomføre aliyah – lovfestet sionistisk politikk om å flytte til Israel og det lovede land. Den israelske staten har et eget program for aliyah og stiller med en startkit: Penger, helseforsikring, gunstig eller ingen skatt, økonomisk støtte til et hjem.
Bosetterne trenger ressurser, og særlig vann er det rift om. Israels taktikk for å stjele ressurser er å begrunne alt med sikkerhet og at de bekjemper terror. Soldater setter opp sjekkposter og militærbaser på landet til palestinere. En ettermiddag kom vi ut av skuret til Sharif, og han ba oss holde oss i nærheten. Israelske soldater kunne når som helst komme på jordene og drive «mapping» – Sharif kalte det det – og dette var en av de dagene. Soldatene hadde med utstyr og målte opp land. Vi gjettet at det var for den nyeste bosetningen. Snart ville enda et jafs av palestinsk jord forsvinne.
Mangelen på tilgang til vann plaget Sharif og befolkningen i Jayyous på flere måter. På jordet til Sharif sto et helt nytt vannanlegg finansiert av Nederland. Det virket hvis Israel hadde en god dag og ikke kuttet tilførselen. Fra Jayyous er det på skyfrie dager sikt helt til Tel Aviv, der Middelhavet glitrer i det fjerne. Alle jeg snakket med i landsbyen har et ønske om å en dag sette føttene i det, men siden muren og gjerder ble satt opp i 2005 var havet en drøm på avstand.
De to månedene på reise tenkte jeg ofte på hvor fæle murer er mot menneskers sinn. Det en ikke ser og møter er så mye lettere å hate. Før 2005, da muren ikke skilte Israel fra Vestbredden, kunne i det minste folk på begge sider av konflikten møtes.
Barn står i bur på vei til og fra skolen
Byen Hebron, som jeg besøkte med Breaking the Silence (BTS), var et helvete på jord. De er en gruppe israelske soldater som har hoppet av, og nå driver informasjonsarbeid om okkupasjonen. Avisa Oslo dekker barns oppvekst i byen og har blant annet skrevet om foreldre som mener barnets skolevei er risikosport. Men i Hebron, der så jeg palestinske barn stå i bur på vei til og fra skolen. Det en gang bugnende markedet med grønne jerndører og hundrevis av små boder var stengt. Søppelet fløt. Fargene var borte, og det var også menneskene. Årsak? Sikkerhet for bosetterne.
Historisk har jøder og muslimer nektet hverandre tilgang til byen, og massakrert hverandre. I dag er palestinere jaget ut av sine nabolag i Hebron, og sinte, ekstreme bosettere er flyttet inn. BTS tok oss med til et hus. En ensom, palestinsk familie hadde stått imot trakasseringen og blitt boende. Huset var beskyttet med gitter, fordi bosetterne kastet urin og bleier på huset deres. Mens vi sto der kjørte en mann Jeepen sin rundt oss i sirkler og kjeftet på oss, og kalte BTS for forrædere. Det var en amerikaner.
I Hebron fikk også jeg kjenne på forskjellsbehandling. Mens alle andre i følget fikk gå opp til den hellige Patriarkenes grotte, tok en soldat meg til siden bare av utseendet.
– Er du muslim?
– Spiller det noen rolle?
– Du er det. Du kan ikke komme inn, sa han, og ignorerte alle forsøk på å ha en samtale.
Ett øyeblikk forskjellsbehandling kjentes ekstremt krenkende. Tenk deg nå et helt liv med det. Derfor vil jeg at du blir med på et tankeeksperiment.
Jeg smadrer tingene dine, bytter lås og setter inn en vakthund
Hvis du ikke er hjemme når du leser, visualiser hjemmet ditt. Kjøkkenet der du koker kaffe, sengen du står opp fra, vannet i springen, sofaen du legger deg på for en strekk eller ser serier. Når jeg går tur på Bislett, St. Hanshaugen og Sagene titter jeg inn i vinduer og håper gardinene ikke er trukket for. Det er mange fjonge, nyoppussede hjem. Ting virker å være nøye plukket ut.
Tenk over tiden du har brukt på å bygge et hjem, et trygt sted, som er uerstattelig. Din og familiens historie sitter i veggene.
En dag kommer jeg og banker på, med soldater i ryggen. Jeg forteller deg at du må ut fordi jeg står på gudegitt land. Mitt gudegitte land. Jeg kommer langveis fra, fra et annet kontinent. Ta med deg tingene og flytt ut i garasjen, sier jeg. Du har riktignok rett til å gå rettens vei, men der er det hopet opp lignende saker og rettsprosessen blir trenert. Det kan ta år, og retten står på min side, ikke din.
Imens okkuperer jeg din trygghet, stjeler din hverdag, vann, hage og jager deg ut, og jeg stanser ikke der. Jeg smadrer tingene dine, bytter lås og setter inn en vakthund eller to, for å holde deg helt unna. Jeg river ned det du holder høyt og setter inn mitt.
En sånn utkastelse av palestinere så jeg skje i Jerusalem i 2017, og det skjer i stor skala. Hva om det var ditt hjem? Hva vil du gjøre for å få det tilbake? Hvor langt vil du gå, og hvilke virkemidler ligger på bordet? Dette er kjernen i palestinernes kamp, og er pågått i årevis, også før angrepet 7. oktober.
Hamas’ fremgangsmåte var skremmende og minnet om IS’ metoder i Syria og Irak. Knapt et tiår er gått siden europeere ble meid ned og drept av hvite varebiler med radikaliserte terrorister bak rattet. Nice, La Rambla, Paris, København, Stockholm. Også jeg ønsker Hamas og alle andre voldelige, ekstreme ideologier vekk. Terroren 7. oktober burde aldri skjedd, men skjedde ikke uten forhistorie, selv om israelske ledere hevder det var fred før 7. oktober.
Vet du hva som også er terror?
Måten verdens angivelig mest moralske hær raider sovende palestineres hjem på Vestbredden midt på natten. Tenk å våkne av at ti-tolv soldater roper mens de bryter seg inn og kaster røykbomber i stuen din. Du har kanskje ikke på deg så mange klær, du våkner brått og forvirret, og nå skal du ydmykes. Soldatene plasserer familien din på kjøkkenet for å endevende enda et hjem. Noen ganger fordi gutter har kastet stein mot militærbaser, andre ganger helt uten grunn. Verdens mest moralske hær øver også bare. De øver på å ydmyke og terrorisere, og denne gangen er det din families tur til å være prøvekaniner, opplyser den israelske menneskerettighetsgruppen Yesh Din.
Resultatet av slike natteraid er at 12-åringer, som er den nedre grensen for å arrestere palestinere, blir stilt for en militærdomstol. Tallene varierer, men årlig blir rundt 700 palestinske barn og ungdommer under 18 år dømt og fengslet. 1. november 2023 satt 7000 palestinere fra Vestbredden i varetekt, de aller fleste uten dom.
Hvis noen arresterte barna dine midt på natten, raidet huset ditt og ødela alt som var ditt, hadde du tiet eller gjort motstand?
De vil ha alt
De 7000 fengslede palestinere må sees opp mot de 132 gislene Hamas holder fanget. Ønsket om å se sin familie igjen er like sterkt på begge sider. Jeg tror på at frykten kan oppleves lik på begge sider, men ikke lidelsen. Til det er for mange palestinske lys slokket.
Nå er Gaza pulverisert. Alle sulter. Samtidig har overgrepene og drapene på palestinere på Vestbredden økt i styrke, der Hamas ikke engang eksisterer. Hver gang palestinere løfter en finger mister de en hånd. Ekstreme bosettere, bevæpnet med regjeringens våpen og proppfulle av selvtillit, går også etter kristne i det armenske kvarteret i Jerusalem. De skal ha alt, og lederen og despoten Netanyahu har bekreftet det. Han vil ikke ha en palestinsk stat, men et stort-Israel, fra grensen til Jordan og til havet i vest.
Denne fremferden skaper flyktninger av palestinere som slettes ikke har lyst å forlate landet sitt. Av dem jeg møtte på Vestbredden er to bosatt i Oslo i dag, og noen i Sverige. Jeg kan ikke snakke for alle, men vet at flere lengter tilbake.
Nå blir det til og med snakket om at Netanyahu og Israel har finansiert Hamas (EUs utenriksminister, 2024 og Haaretz/Times of Israel, 2019) og da kan en begynne å legge sammen to og to. Kan det tenke seg at å ha en ytre fiende i Hamas rett ved sin grense gagner Netanyahu og Israel, fordi da kan samtaler om varig fred treneres og tyveri av land og utdrivelse av palestinere kan pågå, under dekke av å bekjempe terror?
Eurovision: Den som kveler et annet folks kultur skal ikke få vise frem sin
Det verste i retorikken til Netanyahu har vært at «vi kjemper mot Hamas, ikke palestinere.» Det har dehumanisert palestinere, og gjort alle til ansiktsløse terrorister. For alle vil bli kvitt terror, ikke sant? Det kunne ikke vært lenger unna fortellingen om hvem palestinere er. De er poeter, de er romantikere, om morgenen koker de te og hører på Fairuz. De elsker jorden sin, olivenoljen, den myke ferskosten de bruker i shakshukaen. De har så lite, og deler absolutt alt.
Jeg har tvilt, men mener nå at Israel må boikottes. Netanyahu lytter ikke til noen, verken USA, internasjonale organisasjoner, eller egen befolkning. Det kan ikke møtes med taushet.
Det er klart Israel også må utestenges fra Eurovision. Israel lar ikke engang palestinere danse dabke i fred – den tradisjonelle dansen som er deres våpen, kultur og identitet. Israel vil viske vekk absolutt alt som er palestinsk: Flagget, menneskene, historien, kulturen. Flere ganger så jeg i Jerusalem at soldater brøt opp unge palestinere i dans.
En nasjon som kveler et annet folks kultur og har drept 26 000 skal ikke stå på Europas største scene og vise frem sin.
I VGs representative måling for noen uker siden støttet 46 prosent av befolkningen i Norge boikott av Israel og 27 prosent var usikre. Det forteller meg at nesten 7 av 10 er villige til å ha en debatt om boikott av Israel, men ikke Stortinget. Selv om voteringen om å innføre sanksjoner mot Israel er 1. februar, er utfallet allerede kjent. Ap, Høyre, Sp, Frp, og KrF vil ikke straffe Israel og har allerede bestemt seg. Satt på spissen er dette enda et tegn på at folkevalgte ikke blar i samme bok som velgerne som har stemt på dem.
På grunn av Holocaust er det langt på vei forståelig at europeiske ledere ikke har vært harde nok i klypa mot Israel, men den – med rette – dårlige samvittigheten må ha en grense. Det må modige ledere til for å skjære gjennom, særlig når anklager om antisemittisme fra Israel sitter løst. Palestinere kan ikke lide videre på grunn av Europas folkemord på jøder.
Mot slutten av reisen sto jeg på stranden i Tel Aviv
Israel må gjennom en kraftig reformering og ta et oppgjør med ekstremisme og sionistisk politikk. Europa og USA må hente sine bosettere fra Vestbredden tilbake, og trygge dem og sin jødiske befolkning. Hamas må legge ned våpnene. Palestinere må få de samme rettighetene som israelere, og en egen stat. Alt dette kan virke umulig, fordi det innebærer store omveltninger i vestlig sikkerhetspolitikk, ideologi, allianser, pengeflyt og økonomi, men det må og vil skje en dag.
Fordi nå er vestlig sikkerhetspolitikk og verdier om demokrati, menneskerettigheter og frihet tilsmusset av fascisme og apartheid.
En dag, mot slutten av reisen, sto jeg på stranden i Tel Aviv og så mot nordøst. Snart skulle jeg hjem igjen til Oslo. Jeg prøvde å se i retning av Jayyous. Noen dager før hadde jeg sagt farvel til landsbyen og Sharif. Han prakket på meg en liter olivenolje, zataar og klær til familien. Ekkoet fra stemmene til folket i fjellandsbyen surret i hodet da jeg sto der. I solidaritet med dem vasset jeg ikke i Middelhavet.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Det er for stille i Akersgata. Det er for stille i Bjørvika. Det er for stille på LinkedIn
«To jøder, tre meninger»
Hyller skolens grep: – Pleide å feie dette under teppet
Oslo kommune verken har beina på jorda eller forståelse for konsekvensene av deres politikk
