Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I dag, som 36-åring, kan jeg innrømme at fordommer og rasisme har kastet en konstant skygge over livet mitt. Å vokse opp i Norge, fanget mellom to kulturer, har vist seg å være en utfordrende reise. Jeg har måttet kjempe mot misforståelser og en følelse av konstant utenforskap.
I mitt forsøk på å bryte ned barrierer og forstå årsakene bak disse ubehagelige realitetene, involverte jeg meg i prosjektet «Barnas filosofi.» I denne konteksten spurte jeg barn om deres syn på rasisme. Resultatene var tankevekkende.
«Du er jo norsk ... og du kan være brun i huden. Jeg er norsk, og jeg er lys i huden. Det er liksom ikke noe som er rett og galt», sa jente, 10 år.
Barna kunne ikke forstå hvorfor voksne bruker rasisme mot hverandre for å få noen til å føle seg mindreverdig. For dem var det uforståelig og absurd at vi som voksne kunne skrike mot hverandre bare fordi vi hører noe vi misliker, uten å ta oss tid til å forstå bakgrunnen for ordene og erfaringene som ligger bak.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Hvordan ser en nordmann ut?
Da jeg var yngre, hendte det at foreldrene til mine etniske norske venner spurte: «Hvor kommer Amir fra?» Med engasjement svarte vennene mine: «Amir er fra Bergen.» Ofte fulgte et oppfølgingsspørsmål: «Hvor kommer foreldrene hans fra?»
Slike hendelser endret barnas oppfatning av meg, og skapte et skille som ikke tidligere eksisterte. Plutselig var jeg ikke norsk lenger.
Barna, med deres naturlige nysgjerrighet og uskyld, påpekte det åpenbare: At vi som voksne har mistet noe vesentlig på veien. Vi har glemt evnen til å se hverandre som individer med unike bakgrunner og erfaringer. Deres perspektiv påpeker viktigheten av å lytte, forstå og respektere hverandres historier, i stedet for å falle tilbake på fordommer og rasistiske holdninger.
Da jeg spurte barna om de brydde seg om hvor vennene deres kommer fra, svarte de undrende: «Hvorfor skulle jeg det?»
Denne innsikten fra barna gir et kraftfullt perspektivskifte. Det er på tide for oss voksne å ta lærdom av deres enkle visdom, og gjenoppdage vår evne til empati og forståelse. Kanskje er det gjennom en slik tilnærming at vi kan begynne å bryte ned de skyggene av fordommer som har preget livene våre, og skape et samfunn der vi alle kan leve fritt og med verdighet, uavhengig av kulturell bakgrunn.
Ikke alle klarer å slå røtter på «østkantens vestkant»
Er det noe voksne kan lære av hverandre?
En annen jente, på 11 år sa: «Pass på deres egne saker. Hvis du ikke har noe fint å si til noen andre, så ikke si det. Hvis jeg var mørk i huden og noen kalte meg apekatt og lo av meg, hadde jeg ikke likt det. Så hvorfor gjøre det mot andre? Og voksne skal ikke si til barna at de ikke skal være rasistiske eller mobbe hverandre, hvis de ikke klarer å følge rådet selv. Det gjelder alle voksne. Det er viktig at de gjør det de sier til oss.»
Det er på høy tid for oss voksne å reflektere og erkjenne viktigheten av å betrakte verden gjennom barnas uskyldige øyne. Vi bør strebe etter å oppleve verden på samme måte som vi gjorde i barndommen, da konsepter som religion, hudfarge og kultur ikke hadde noen betydning.
Barna fungerer som våre veiledere til en verden preget av ren empati og autentisk forståelse. De ser gjennom et prisme av uskyld som vi voksne dessverre kan ha mistet på veien til modenhet. Det er på høy tid for oss å kaste av oss den blinde overbevisningen om at kulturelle og rasemessige forskjeller definerer menneskers verdi.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«I år vil en afrikaner marsjere blant kongens gardister i Oslo»
En tusj, en klut og en tavle. Sånn er en typisk fredagsøkt i matte hos oss
Gutten møtte opp, men hadde ikke betalt. Trenere holder faktisk halve himmelen oppe
