Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg føler meg ensom i et hav av uendelige individer, omgitt av en tett menneskemengde. Selv når jeg står på den overfylte bussen til Nydalen, ansikt til ansikt med andre passasjerer, føler jeg meg fortsatt ensom.
Jeg kan sitte på Kaffebrenneriet på Bislett og håpe at noen legger merke til meg. Jeg roper til forbipasserende, men ingen hører meg. Biler suser forbi i sin endeløse streben etter å nå endelige destinasjoner.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Selv midt i Stensparken føler jeg meg ensom. Der ligger ungdommen og soler seg, men de virker gjennomsiktige og fjerne. Det er vanskelig å få kontakt med omverdenen når alle er neddykket i skjermene. Omgitt av mennesker med deres lysende navler og klokker med atletiske skuldre, føles det som om tiden raser forbi i en sirkusakt av klokker.
Jeg er ensom, og jeg holder fast ved den følelsen, for den gir meg en skarphet.
Problemet mitt er ikke at jeg er singel og mest sannsynlig vil forbli det. Nei, problemet mitt er at jeg føler meg ensom, og akkurat dette er noe jeg kommer til å fortsette å oppleve.
Jeg stuper blindt ned i de mørke gatene her i Oslo, og jeg mener ingen, ingen vil møte mine øyne. Kun blafrende neonlys, skrikende reklameplakater, og en og en annen uteligger treffer skyggen min.
LES OGSÅ:
Det ville livet bor i alle, men vi undertrykker det hver dag
Prøvelsene livet kan by på
I Kyrre Grepps gate på Sandaker står boliger som et speilbilde av kampen mot utfordringer, og de daglige prøvelsene som livet kan by på. De enkle, en gang fargelagte blokkene står der som uttrykksløse klosser, hver med sin unike historie.
De er en del av en bydel preget av kontraster, der det moderne og det slitne eksisterer side om side: En overmøblert toroms for en middels stor alkoholisert familie, side om side med en ny-etablert familie i tyveårene, som skal unngå å gå i de samme sporene.
Jeg kan ikke løse alle problemene som bor i disse veggene. Jeg kan ikke rette opp i alt kaoset og min ensomhet.
Men når kvelden senker seg og solen faller stille og forsiktig ned, og lyset fra gatelyktene kaster et skimrende skjær over min skygge og ned på veiene fra Soria Moria og helt ned til Lilleborg, da finner jeg en slags skjønnhet i det hele. Gatene er rolige og forlatt, uten andre energier enn mine egne.
Så la meg bære byens ensomhet på mine skuldre, som et tegn på min unike reise. Jeg vil omfavne den og finne skjønnhet i det tålmodige, for ensomheten i storbyen er min evige veise.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Til tider har jeg spurt meg om samfunnet har plass til meg
Min generasjon kvinner bryter kulturelle tradisjoner. Det er jeg glad for
