I et intervju med VG søndag morgen sa Dahl at «det ser ut som om Oslo aldri får kontroll på smitten», noe han mente forplantet seg utover i landet.

Dahl sa videre at den politiske ledelsen i Oslo ber om en «slags omvendt premiering» når de ber om at Oslo bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket: – Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene.

Hva skal man si om dette utspillet?

Jeg vet nesten ikke.

Jeg fristes rent instinktivt til å låne en formulering Torgeir Dahls partifelle Kåre Willoch gjerne benyttet på bakrommet når han var under snittet imponert over noen.

– Han er allsidig ubegavet.

Det er riktig at Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og helsebyråd Robert Steen (Ap) lenge har bedt myndighetene vurdere å sende en større andel av vaksinene til Oslo enn man har gjort til nå. Jeg synes de har fremmet disse synspunktene med innestemme, de har ikke opptrådt sjåvinistisk eller arrogant på byens vegne.

Det har heller ikke ført til folkekrav og fakkeltog i Oslos gater.

Nå har Folkehelseinstituttet (FHI) varslet at de ønsker å endre på vaksinestrategien som er valgt til nå, nettopp i den retning Johansen og Steen har bedt om. Det er opp til Regjeringen å bestemme om de vil følge FHIs råd her.

– Det er svært lite konstruktivt å sette Oslo opp mot resten av landet, advarer Torgeir Dahls partifelle i Oslo, stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde.

Dette er kloke ord. (Statsminister Erna Solberg, fra Bergen, tenker annerledes. Hun vil ikke blande seg inn. Det er notert).

For det er nettopp det Dahls utspill først og fremst handler om.

Å snakke negativt om Oslo og oss som bor og lever her.

En viktig dimensjon i politikken handler om konflikten mellom sentrum og periferi.

Men i mange tiår var det god kutyme i Norge ikke å fyre opp under denne konflikten. Det har ikke vært akseptert å forsøke å gjøre kløften større enn den er, derfor het et av tidenes mest vellykkede politiske slagord «by og land, hand i hand».

De siste årene er det nærmest blitt et kappløp mellom politikere – fra mange partier, det må sies – om å snakke nedsettende om Oslo.

Jeg har en teori om hvorfor, og den er dessverre slik:

Nedrakking av Oslo gir status lokalt.

Det er populært.

Det bygger åpenbart identitet rundt om i Norge å snakke ned hovedstaden. Du blir sett opp til, i hvert fall av mange nok til at det svarer seg politisk å spille på splittelse, «oss mot dem».

I løpet av 2021 kommer Oslo til å passere 700.000 innbyggere.

Veksten har vært formidabel de siste årene. Samtidig trues Distrikts-Norge av fraflytting.

Jeg tror en lite påaktet grunn til at folk trives så godt i Oslo, er at det ikke gir status å snakke nedsettende om folk som bor i distriktene, på bygda, i Nord-Norge.

Kommer du med nedsettende bemerkninger om folk fra Tromsø, eller byen selv, over en kaffe med melk på Grünerløkka, vil det bli stille rundt bordet ditt. Og du vil deretter gå med lavere status ned Thorvald Meyers gate. Fortjent nok.

Da jeg var ute og luftet hunden i solsteiken før i dag, i området Kampen, Jordal og Vålerenga, krydde det av folk. Jeg kunne høre dialekter fra hele Norge, og jeg skjønte at de elsket Oslo.

Kule folk, tenkte jeg, fint at de flyttet hit.