Teksten er publisert i antologien «Norsk nok.» Debatten om norskhet og identitet ble startet i Avisa Oslo i januar 2022, med en portrettserie og kommentaren «Norsk nok for de svina?»

Hvor norsk Fredrik Solvang er, er ganske lett å måle. Fra de første gangene jeg var på TV som reporter i Dagsrevyen for om lag 15 år siden og til i dag, har mengden rent rasistisk eller semi-rasistisk respons avtatt. Nå kommer det nesten ingenting. Så når sammenhengen er «norsk nok-debatten», har jeg kanskje nådd peak norskhet akkurat nå.

Jeg tenker ofte at det skulle vært omvendt, for jo eldre og mer erfaren jeg blir, jo tykkere hud får jeg, og desto bedre strategier for å takle usakligheter utvikler jeg. Jeg skulle gjerne hatt den ballasten for 15 år siden, da jeg første gang var på TV.

For min del, førte det å være brun og med skjeve øyne til at det var en vond, vanskelig og langdryg prosess å bli trygg på egen identitet

Likevel tror jeg at man som brunt menneske i en hovedsakelig hvit verden, aldri vil kunne sette opp så sterke forsvarsverk at en ikke blir lei seg av hets eller usakligheter. Problemet er bare at det tar tid å finne sin plass og bli så trygg på seg selv at man ikke lar de (oftest) få negative kommentarene få dominere og definere eget selvbilde. Det tar tid å skjønne at man ikke trenger absolutt alles aksept for å kunne leve et godt liv.

Å ikke få lov å være som alle de andre

For min del, førte det å være brun og med skjeve øyne til at det var en vond, vanskelig og langdryg prosess å bli trygg på egen identitet. For meg som utenlandsadoptert har det alltid vært kjempeviktig å være og bli oppfattet som norsk. Det er jo egentlig hele poenget med utenlandsadopsjon. Adoptivforeldre tar til seg et barn fra et annet land, en annen verdensdel, og oppfostrer barnet som en del av den norske familien. Barnet får et norsk navn, norske slektninger og omgis av norsk kultur.

Og hvis man er blant de eneste som skiller seg ut i flokken, som jeg var, hviler veldig mye av selvforståelsen og tryggheten på at man får lov til å være norsk. Uten det, er man ingen, for det finnes ingen koreansk familie eller kultur å reise tilbake til. Det er også derfor jeg kunne føle meg så totalt hjelpeløs hvis jeg møtte mennesker som ikke godtok min norskhet og som ga uttrykk for det. Jeg hadde jo ingen asiatisk storfamilie å løpe hjem til, som så ut som meg og delte de samme erfaringene som minoritet.

Jeg kan komme ut av skapet her og fortelle hva jeg mener om «hva er norsk nok»

Det viktigste overfor barn er å ta hensyn

Å ikke få lov til å være som alle andre, er vanskelig for alle barn som opplever det. Jeg husker en episode på barneskolen som jeg fremdeles klør meg i hodet over. Vi skulle lage et skuespill og kle oss ut som om det var for 200 år siden, og framføre det for foreldre og lærere. En medelev mente bestemt at jeg ikke kunne være lærer, fordi det ikke fantes asiatere i Norge for 200 år siden. I ettertid har jeg fundert mye på akkurat dette, for klassekameraten min hadde jo rett. Om det i det hele tatt fantes en eller annen asiat i Norge på slutten av 1700-tallet, var nok en asiatisk grunnskolelærer vel fantasifullt.

Den gangen traff episoden meg midt i magen, også fordi jeg forsto at ideen om at jeg ikke kunne spille lærer, kom fra et voksent foreldrehode. Det var ubehagelig å vite at foreldrene til noen i klassen tenkte på meg som så annerledes. I dag forteller denne episoden meg at det viktigste overfor barn er å ta hensyn. Lucia er ikke nødt til å være blond, og min egen lille historie forteller meg også at brudd på konvensjoner må til; en liten asiatisk gutt skal kunne spille norsk lærer på 1700-tallet i et skoleteater. Vi må hele tiden ta høyde for at begrepet norsk utvides av de som vil være norske.

Brudd på konvensjoner må til; en liten asiatisk gutt skal kunne spille norsk lærer på 1700-tallet i et skoleteater. Vi må hele tiden ta høyde for at begrepet norsk utvides av de som vil være norske

Legg øret til bakken og forsøk å forstå hverandre

Da vi i NRK Debatten bestemte oss for å ta opp det følsomme temaet «hva er norsk nok», mens diskusjonen var som hetest vinteren 2022, var jeg personlig spent på om vi kunne gjennomføre en slik sending helt uten at min egen hudfarge kom opp. Prinsipielt mener jeg jo det burde være fullt mulig, men jeg tenkte en del på om jeg ville bli avkrevd svar på hvor jeg selv står i spørsmålet. Ingen etterlyste det, men jeg kan komme ut av skapet her og fortelle hva jeg mener.

Mitt håp er at alle som føler seg norske, som er villige til å tilpasse seg og sette seg inn i hva flertallet av nordmenn mener med å være norsk, skal kunne påberope seg å være norsk. Men jeg tror vi har en lang vei før vi er der, og kanskje kommer vi aldri dit. Det må være verdt forsøket, og da må alle legge øret til bakken og forsøke å forstå hverandre. Minoritetene kan ikke insistere på å beholde særtrekk som bare bidrar til konflikt, majoriteten må tilpasse seg nye medborgere, de aller spisseste kantene må slipes ned.

Vil flere hvite nordmenn bli skeptiske og få bekreftet fordommer om at de brune egentlig har litt for stor lojalitet til kulturen fra opprinnelseslandet sitt? Jeg tror ikke det

Holdninger, religiøs praksis og språk avgjør

Fawad Ashraf satte i gang en veldig interessant, og kanskje overmoden, debatt om å ikke kalle seg norsk, med sin kronikk i Avisa Oslo. I stor grad handler diskusjonen om det er hensiktsmessig i et integreringsperspektiv at innvandrere og etterkommerne deres kaller seg norske eller ei. Eller sagt på en annen måte: Vil flere hvite nordmenn bli skeptiske og få bekreftet fordommer om at de brune egentlig har litt for stor lojalitet til kulturen fra opprinnelseslandet sitt? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er det symbolske ved å kalle seg norsk som avgjør om man blir akseptert og likebehandlet i Norge. Jeg tror det er væremåte, holdninger, religiøs praksis og språk som avgjør.

Å si at alle innvandrere og bindestreksnordmenn må kalle seg norske for å bli godtatt som norske, er altfor enkelt. Et gebrokkent talemål eller et fasttømret kvinnesyn vil alltid overdøve symbolikken i at en erklærer seg norsk.

Samtidig er jeg veldig enig med dem som sier at oppgaven vi står overfor, er å utvide folks forståelse av hva det vil si å være norsk. Det betyr også at man sakte, men sikkert må overbevise flertallsbefolkningen om at nordmenn kan være brune i huden – og at nordmenn kan være muslimer. På samme måte som flertallsbefolkningen er nødt til å avstå fra å gi de som prøver å være norske, stadige påminnelser om at de ikke strekker til.

Jeg ser så mange paralleller til kvinnekamp og homokamp i ordskiftet om norskhet. Det handler om å stå samlet utad, ikke vise svakhet, prioritere gruppas mål foran egen selvrealisering. Jeg tror noe av det disse kampene for likeverd og likestilling har vist oss, er at vi både trenger målrettet kollektiv kampvilje og takhøyde for intern dissens og individualisme. Når rammen er et liberalt demokrati, kan vi ikke be enkeltindivider om å holde kjeft, legge bånd på seg eller ikke uttrykke tvil fordi målet helliger middelet. Hver og en av oss er jo både mål og middel.

Når rammen er et liberalt demokrati, kan vi ikke be enkeltindivider om å holde kjeft, legge bånd på seg eller ikke uttrykke tvil fordi målet helliger middelet

Som adoptert føler jeg meg kanskje mest som en tilskuer til debatten om norskhet. Den angår meg ikke direkte, siden det ikke er noen som helst tvil om hva jeg er. Jeg kan ikke være noe annet enn norsk, siden jeg aldri har vært i nærkontakt med noen annen kultur. Da jeg var liten, savnet jeg å se andre med skjeve øyne, og jeg kan verken koreansk språk eller væremåte. Men jeg blir likevel iblant utsatt for de samme fordommene og forskjellsbehandlingen som om jeg hadde vært ekte koreaner, så jeg forstår hvor følelsen av å ikke bli innlemmet i det norske kommer fra.

Adopterte med utenlandsk utseende har ikke noe å falle tilbake på

Utenlandsadopterte kan være ekstra sårbare. Adopterte med utenlandsk utseende har ikke noe å falle tilbake på eller veksle mellom. Vi har blitt plassert her og fratatt alternativer. Sammenlignet med venner som har flerkulturell bakgrunn, kan jeg misunne dem at de i det minste kan lufte ut frustrasjonen over store og små hendelser med folk med samme erfaringsbakgrunn. Unge adopterte har vanligvis ikke den muligheten. Hvis de ikke får lov til å være helt norske, har de ingen steder å rømme. Og dessverre viser undersøkelser at altfor mange utenlandsadopterte rømmer innover i seg selv eller i verste fall for later oss. Det kan vi ikke tillate.

Selv om det heldigvis går lang tid mellom hver gang noen bruker hudfarge eller bakgrunn når de skal kritisere jobben jeg gjør som journalist, mistenker jeg at det til syvende og sist finnes strengere rammer for meg enn for en hvit programleder.

Jeg tror det for noen er lettere å la seg provosere av meg og det som kommer ut av munnen min, fordi jeg er brun. Det har jeg lært meg å leve med, på et vis, og det viktigste bidraget mitt i debatten om norskhet, er å bare være til stede med et utseende og en hudfarge som utfordrer definisjonen av norsk.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener

Les også

Et fellesskap som overgår alle identitetsmarkører