Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På dette senteret møter jeg flotte folk som jobber hardt, som smiler og viser omsorg til kundene sine hver dag. Jeg er aldri redd eller engstelig når jeg handler her med barna mine. De elsker senteret sitt, som både har Burger King, en veldig snill frisør og verdens beste kakao. I tillegg får vi kjøpt sterke chilinudler her.
Jeg tenker mye på Lambertseter senter i nabobydelen. Det ligger ti minutter herfra med bil i et helt annet type nabolag. De har kino, bibliotek, flotte butikker og mange kaféer. Vi må ofte dra dit for å få flere tilbud.
Miljøet rundt meg var preget av ting som kostet
Jeg vokste opp på vestkanten, på Holmen, nederst i Holmenkollen. Etter hvert ble foreldrene mine skilt og vi flyttet til Røa. Der hadde de fleste en eller to hytter, mens vi hadde ingen. Å spytte inn flere tusen til russebuss var ikke noe problem for de fleste, men det var det for meg. Da det ble bestemt at alle skulle ha på bunad på avslutningen på ungdomskolen, måte jeg og en annen jente låne.
Miljøet rundt meg var preget av å ha ting som kostet. Folk reiste, hadde riktige klær og mange møttes på hverandres hytter, som på Tjøme om sommeren eller Beitostølen om vinteren. Mange tenkte nok ikke så mye over det, men det gjorde jeg.
Rammene rundt meg som ungdom bidro til at jeg ikke helt fikk til å passe inn. Samtidig er det viktig å si at jeg fikk mange gode venner som jeg har den dag i dag. For på vestkanten er det også masse flotte folk, selv om ryktet vårt tilsier noe annet. Jeg har ofte fått spørsmål fra menn på byen om jeg er «en typisk vestkantjente». Hva nå enn det er.
Det var fordommer på begge sider
Etter hvert viste det seg å være fordommer på begge sider. Vi på vestkanten var redde for østkanten, og vi opplevde at de fra østkanten hatet oss. Flere ganger opplevde vi at gjenger fra øst kom for å banke oss med perleøredobber. I perioder tok vi dem av, fordi vi fryktet at det ville trigge enkelte. Vi var ekstra påpasselige da volleyballklubben skulle møte jentelag fra sentrum eller østkanten.
Flere av oss fikk ikke lov til å ta T-banen lenger enn til Nationaltheatret. Vi fikk høre at jo lenger øst vi dro, jo farligere ble det.
Til tross for disse erfaringene, tok jeg T-banen flere stasjoner lenger øst enn Nationaltheatret. Jeg har aldri angret. Jeg flyttet til Tøyen da jeg var 20 år gammel og bodde der i seks år. Jeg hadde verdens fineste nabolag. Da jeg skulle etablere egen familie tenkte jeg det samme. Jeg ville finne et sted der barna ville oppleve å vokse opp i et mangfold. Det ble Mortensrud, et valg mange ikke forsto. Men det var et bevisst valg.
I flere år har jeg fått høre at jeg bør flytte. At det er farlig for barna og vokse opp her. Jeg opplever og å bo et sted som ingen tror på og media hjelper ikke akkurat til.
Nabolaget blir ikke prioritert
Det som har overrasket meg aller mest ved å bo her, har vært å kjenne på de sterke fordommene andre har mot bydelen og mitt nabolag. Mye skjer her, men også mye skjer andre steder i Oslo. Det jeg kjenner på aller mest er at vi ikke blir prioritert. At et av Olav Thons sentre og området rundt kan stå så forfallent over år, det får jeg ikke til å stemme.
Også når det settes opp en brakke over natten som skal være et jobbsenter for unge, blir jeg heller ikke imponert. Det finnes allerede flere ledige lokaler på senteret. Hadde en slik brakke blitt akseptert på Vinderen for unge som trengte jobb?
Dersom vi ønsker at det flotte mangfoldet på Mortensrud skal bestå av mennesker fra alle land og alle kanter av Oslo, så trenger vi bedre og flere møteplasser for voksne, barn og unge. Møteplasser som folk ønsker å besøke og være en del av. Skjer ikke det, frykter jeg at enda flere av våre naboer flytter til andre bydeler og steder i landet.
Vi på Mortensrud bør kanskje bare være glade for det vi får. Og for oss som har penger til det, så kan vi enn så lenge benytte oss av tilbud på Nordstrand. Men hva har vi å tilby andre veien? Svært lite.
Fraflytting er det motsatte av hva de unge trenger her på Mortensrud. Vi trenger at folk fra alle steder i Oslo og verden blir og jobber med å skape et inkluderende oppvekstmiljø. Først da har vi mulighet til å skape et reelt mangfold, der også folk fra Oslo vest vil bo.
Jeg ønsket å flytte et sted der mine barn ikke trenger å definere den man er ut fra der de bor. Slik det ser ut nå er det fullt mulig at mine barn vil kjenne på akkurat de samme fordommene som jeg kjente på for 25 år siden. Bare at nå bor vi på den andre siden.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Opp med øya og ut på idrettsbanen!
Oslo som delt by er en varslet katastrofe
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
