Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Narkoman, rusmisbruker, psykotisk, gal, skitten.» Men mest av alt et menneske som deg og meg.
Virkeligheten kommer til syne når du først blir en del av den. Alle observasjoner jeg har gjort og følelsene det har vekket setter spor. Å jobbe med rusavhengige er ikke enkelt. Jeg ser et godt menneske, men samtidig et menneske som har det vondt og skjuler sannheter bak rus og dop.
Påminnelser om at livet vil deg vondt
Det var helt tilfeldig at jeg fikk jobb som verneassistent på rusinstitusjon. Venninnen min sluttet i jobben og jeg valgte å søke fordi det hørtes spennende ut. Til vanlig studerer jeg juss på universitet i Oslo.
Allerede før muligheten til å jobbe med dem, er et inntrykk dannet. Kanskje at de har tatt livet for lett, eller fordommer som at de er urenslige. Å gjemme seg bak dop er liksom den enkleste utveien. Virkeligheten er at deres sannhet er en annen, som kan være vanskelig å svelge for «vanlige» som meg og deg. Det er trist at vi setter dem i bås.
Mange rusavhengige har opplevd sterke ting. Historier som setter dype sår og er vanskelige å bli kvitt. Det kan være alt fra tragisk barndom til vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Enkelte kan ha hatt en ustabil økonomisk familiesituasjon, som har gjort at de ikke har fått oppfylt sine nødvendige fysiologiske behov. Det er en ond sirkel. Minner er påminnelser om at livet vil deg vondt, og at du aldri vil få det godt.
«Jeg vil hjem» sa en rusmisbruker og brast i gråt, da jeg var på jobb på rusinstitusjonen. Hva er hans hjem når ingen tar han imot?
Når familien er din største fiende, hvem vender man seg til da?
Vonde minner er vonde å glemme. For enkelte vil rus og dop være den eneste utveien for å fortrenge disse minnene. Rusmidlene blir en flukt fra den vonde virkeligheten, som påvirker både fysisk og psyken. Dette definerer ikke menneskets karakter.
Alle går gjennom ulike utfordringer i løpet av livet, og håndterer dem ulikt. Noen finner trøst i religion, hos en støttende familie og venner. Det er virkelig trist og uvirkelig å se at for mange vil familien være den største fienden. Og når familien er din største fiende, hvem vender man seg da til for hjelp? Familien, som i utgangspunktet skal være der i dine gode og onde dager, skal stille opp for deg når du har det verst.
Når du ikke får varmen du fortjener fra din nære og kjære kan det bli vanskelig å takle motgangen som du ellers møter på i livet. Igjen kan rusen bli et alternativ.
Les Janne Bøhmer Killingstad: Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»
Her får 60 familier gratishjelp i måneden: – Det er flere engstelige barn
Uhørte stemmer bør ikke tas for gitt
«Jeg vil hjem» sa en rusavhengig mann og brast i gråt, da jeg var på jobb på rusinstitusjonen. Hvor er hans hjem når ingen tar han imot? Som et samfunn mener jeg at vi har et ansvar. Vi som et samfunn kan være hjem for han. Et hjem som alltid har åpne dører, og som bidrar til å skape glede. Rusen og dopen kan være en midlertidig løsning - som et samfunn kan vi redde liv. For å ikke glemme at et menneskeliv tapt er tusen menneskeliv tatt. Noen trenger mer trygghet enn andre for å overkomme utryggheten de har vært gjennom.
I min tro sies det: «after every hardship comes ease.» Med andre ord, det er alltid lys i enden av tunnelen. Uhørte stemmer bør ikke tas for gitt. Sammen kan vi være et godt og trygt hjem for de som har det mest vondt, og som også trenger det mest.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
De har reddet livet til Janne: – Vi er ikke her fordi det er gøy, men fordi pasientene dør når vi ikke finnes
Vennens overdose ble en vond vekker: – Vi må erkjenne at gutta ofte er de store taperne
Matkritikerne slakter dem. Oslofolk strømmer til
