Den dramatiske reprisingen av all energi gjør at det i et langsiktig perspektiv ikke er olje eller gass som er Norges fremtidige inntektskilde. Heller ikke vannkrafta vår.

Det er vind.

Men da må vi systematisk og industrielt i voldsomt omfang utvinne energien i vinden som så gavmildt feier inn over havet mot våre kyster. Konvertering av vind til energi bør bli vår «månelanding».

Apokalyptisk bakteppe

FNs generalsekretær António Guterres konstaterte tidligere i sommer konstaterte at halve menneskeheten er i faresonen, fra flom, tørke, ekstreme stormer og skogbranner. Hans konklusjon var:

Kollektiv handling eller kollektivt selvmord

Stilt overfor trusselen om at én til to prosent av befolkningen kunne dø i pandemien, valgte nobelprisvinner i kjemi, amerikanske Jennifer Doudna, spontant sammen med kolleger over hele verden å bidra sammen til utvikling av vaksiner. Slik beskrev hun denne dugnaden i økonomitidsskriftet The Economist 5. juni 2020:

Av omstendighetene er vi presset til å gjennomføre forskning med en hastighet, skala og omfang som jeg tidligere bare har sett i filmer og bøker. Vi publiserer data så snart vi har det, vi samarbeider på tvers av disipliner og tidssoner og verdens befolkning regner med at vi leverer. En ny æra av forskning ser dagens lys. Det kan ikke skje fort nok.

Måten NATO har svart opp Putins aggresjon med store kvantiteter moderne våpen til Ukraina, kvitterer også for at denne måten å jobbe sammen på, er veldig effektiv. Før det eventuelt blir alle mot alle, må vi jo forsøke å jobbe sammen i store koalisjoner. Alle for én og én for alle, må være tidens mantra.

Det her den norske vinden både over vind og land kommer inn mot land med løfte om masse penger i samtidig som vi kan svare opp våre moralske forpliktelser. Klimasituasjonen er så alvorlig at vi av omstendighetene er tvunget til å omsette vinden i grønn energi.

De høye energiprisene utløst i all hovedsak av Putins krig gjør det trolig lønnsomt ikke å bare investere i bunnfaste vindmøller, men også i flytende havmøller. Vinden over sterkt vindutsatte gigantiske norske arealer, kan nå komme til anvendelse. Den er blitt økonomisk utnyttbar.

Vil vi subsidiere vår eget kraftforbruk er det jo mulig å reservere vann for oss selv, og la vindkraften gå på nett mot Europa.

Et bortkastet tiår

Ola Borten Moe (Sp) konkluderte i mars 2011 i egenskap av å være olje- og energiminister med at flytende havmøller aldri kunne bli økonomisk regningssvarende. Kilowattprisen fra slike flytende møller lå himmelhøyt over hva markedet da var villig til å betale. Nå er dette bildet snudd på hodet. Det er mulig å tjene masse penger på vind ute på storhavet selv om produksjonskostnad sikkert vil bikke én krone kilowatten. Markedet er mer enn villig ti å betale den prisen.

Resultatet av denne feilaktige konklusjonen er at vi unnlot å utvikle teknologi som kunne gjort oss verdensledende på havvind i dag. Vi snakker om et tapt tiår. Det meget lunkne satsingen på vind her til lands (2021-produksjonen var på 11,8 TWh) gjør at vi i Sør-Norge i liten grad har alternative energikilder å ty til når fyllingsgraden i magasinene våre er så lav.

Samtidig haster det også med å tilføre det norske kraftmarkedet mer energi. Elektrifiseringen av bilparken og sokkelen vil kreve påfyll av mange TWh fram til 2030.

I rettferdighetens navn skal nevnes at Støre-regjeringen tar mål av seg til å produsere 120 TWh fra 1500 havmøller i 2040. Mesteparten av denne energien vil komme mot slutten av perioden. Det er både for sent og for lite sammenlignet med de enorme utfordringene vi står oppe i.

Potensialet er så mye større. Analyseselskapet Menon konkluderte i en rapport i 2019 at Norge kan ta 20 prosent av verdens havvindmarked i 2050. Det ville i så fall innebære flere hundre milliarder i direkte inntekter og henimot 100.000 arbeidsplasser.

Pinlig bak svenskene

Det er direkte penibelt at svenskene i løpet av 2024 har ambisjoner om å produsere 50 TWh fra vind. De ligger jo i le av oss og har ingen gigantisk kontinentalsokkel å høste fra. Vi burde av økonomiske og moralske grunner ha ligget langt foran dem i energiproduksjon basert på vind.

Hadde vi gjort som svenskene – investert knallhardt i vindmøller – ville selvfølgelig kraftkrisa vi står midt oppe i sett helt annerledes ut. Vi hadde hatt mye mer kraft tilgjengelig til lavere priser og perioder med lave strømpriser hver gang det blåste mye.

Gjør vi en storstilt vindmølleutbygging også på land, kan vi ifølge NVE gjennom å ta i bruk snaue 30 prosent av arealet med gunstig årsmiddelvind (mer enn seks meter per sekund), mer enn tidoble strømproduksjonen i Norge (1847 TWh).

Produksjonskostnaden per kilowatt for landbaserte møller er langt under halvparten fra hva det koster å produsere energi fra flytende møller til havs.

Men jeg hører ingen jubelrop gjalle over at reprisingen av energi kan utløse en industrireisning her til lands som kan sysselsette titusener – for ikke si hundretusener – framover.

Det eneste jeg hører er en opphetet debatt om forvaltningen vår av vannkraften vår med et stort hylekor som mener det er feil, uforsvarlig endatil et ran at «arvesølvet» vårt er kablet opp mot Europa.

Sammenlignet med de ca. 4000 TWh som Europa nå mangler for å ha balanse mellom tilbud og etterspørsel, er det riktig at de 15 TWh-ene vi kan eksportere i et normalår, er småtterier.

Mer kabler

Vår moderate eksport bidrar i liten grad til å avhjelpe forsyningssituasjonen i Europa eller til det grønne skiftet. Kablene har først og fremst hatt i oppgave å selge overskuddskraft til god fortjeneste til Europa samt å fungere som en forsikringsordning mot kraftkrise i tørrår. Kablene har tjent oss godt og generert milliarder av kroner til fellesskapet.

I et så ekstremt tørrår som i år, er det selvfølgelig helt på sin plass å se over regelverket for eksport av strøm. Samtidig er det greit å minne om at denne eksporten så langt i år har vært begrenset. Ifølge Nettavisen snakker vi om 1,8 TWh fra Sør-Norge fram til første august.

I vinter kan kablene være med på indre rasjonering og utblokking. Vi får håpe det blåser riktig mye mot kontinentet de kommende månedene.

Uten kablene måtte vi på grunn av forsyningssituasjonen bygd ut vannkraft tilsvarende 10–15 TWh. Det hadde sendt mange vassdrag i rør.

Med vårt store potensial for å øke strømproduksjonen er selvfølgelig kablene kommet for å bli. Og de må bli flere når vi får faset inn vesentlig mer vind. Også mellom nord og sør og vest og øst her i landet. Innelåst energi som varierer veldig mye i volum avhengig av vær og vind, er selvfølgelig ko-ko med tanke på optimal utnyttelse.

Som i Nord-Norge nå.

Det er alt annet bra at strømprisene i nord er rekordlave. Det er jo forstemmende at så mye vann akkurat nå går i overløp uten å ta veien om turbiner nordafor. For å kontrastere, Finland varslet fredag befolkningen om at det kan bli nødvendig å bryte strømmen i intervaller på to timer til vinteren.

Delta i Oslodebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no.

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Høye energipriser er kommet for å bli. En så knapp ressurs som grønn energi, må ha en pris som gjør at energiøkonomisering kommer av seg selv. Vindens flyktige karakter – her i dag, i Sverige i morgen – gjør at strøm fra den kan bli mer som en annen vare. Strøm fra vannkraft har så mye industridom, fosser, felespell og bunader i seg at det er vanskelig å vurdere den energiformen rasjonelt.

Du og jeg begynner ikke med strømsparing i stort før regningen svir. Ulike rapporter anslår sparepotensialet til mellom 10 og 20 TWh. Alle investeringene alt fra tetningslister til bergvarme og solceller er jo bra med tanke til å fristille strøm til andre formål enn oppvarming av hus.

Fattigdomsgenerator

Fra gass alene får staten inn ca. 1000 milliarder mer enn budsjettert i år. Pengestrømmene inn i stats- og kommunekasser er det mangedobbelte fra økte olje- og gasspriser enn det strømsjokket koster. Det er greit å minne om at krigen i Ukraina gjør oss mye rikere.

Hver dag det settes nye prisrekorder på strøm har det som oftest sitt motsvar i nye prisrekorder på gass. Pengestrømmen inn i våre felles konti er mye større enn det som går ut av våre private.

Ingen økonomi absorberer så heftige prisøkninger på en så viktig innsatsfaktor som strøm, uten store rystelser i den. Prissjokket er egentlig en fattigdoms- og konkursgenerator.

Så mye som staten tjener på salg av energi, skulle det bare mangle om det ikke kom sjenerøse strømpakker på bordet både for private og næringsliv som hindrer denne generatoren fra å virke i stor stil. Her til lands har vi råd til det.

Samtidig er det umulig å tenke seg at krig og dramatiske klimaendringer ikke skal påføre oss utfordringer som svir. Mye kan dø og bli borte som følge av det som nå skjer. Gjennom mulighetene som denne energikrisen gir, har vi i motsetning til de fleste andre land muligheter til å bygge bærekraftig grønn industri på tuftene av gammel.

Med et oljefond som snart bikker 13.000 milliarder kroner, vil Europa stille seg helt uforstående til norsk exit fra europeisk energisamarbeid.

Energikrisen ser helt annerledes sett fra resten av Europa. De er ikke energistormakter som plutselig har fått et bein til å kapitalisere fra. Ellers i Europa truer energikrisen med å sende svært mange i middelklassen ned under fattigdomsgrensen. Det er selvfølgelig i vår interesse at det ikke skjer.

Hvem skal kjøpe laksen vår?

Hvem skal kjøpe sushi og laks til middag om store deler av middelklassen nå kommer ned mot fattigdomsgrensen i Europa? Å sende mye energi til Europa handler også om å beskytte markedene våre.

Europeisk levevis med demokrati og velferdsstater er under hardt press grunnet dyrtid, krig og klimakrise. Å eksportere store mengder grønn energi til Europa er også et forsvarsverk mot sosial uro og samtidig måten vi lever på.

Det kryr ikke akkurat av velferdsstater i velfungerende demokratier. Fordi vi har helt eksepsjonelle forutsetninger, har vi etter mitt syn ikke noe valg. Vi må omgjøre enorme mengder vind til strøm for å sikre stabile levekår i landene rundt oss.

Da må vi ikke la alle de som lener seg på erfaringene fra industrireisningen tuftet på vannkraften vår fram til 1970-årene, definere debatten. Grunnet krigen og klimaets grenseoverskridende karakter er det i dagens situasjon feil energipolitikk å kapsle inn kraften vår bare til eget bruk. Det fremstår i dag som «å være seg selv nok».

Arvesølv-gjengen står for en kraftpolitikk som ikke gagner oss økonomisk og er harakiri moralsk. De står for antitesen av António Guterres’ imperativ «kollektiv satsing eller kollektivt selvmord» og Jennifer Doudnas resept «hastighet, skala og omfang».

Forstemmende nei

I den konteksten er det forstemmende at partiet Rødt sier nei «til utbygging av ny vindkraft i Norge, både på land, i fjæra og til havs.» Eller at Miljøpartiet de grønne sier nei «til vindkraft på land som er i konflikt med natur og urfolks interesser».

Krigen og klimautfordringen kan dessverre ikke svares opp uten enorme investeringer som også har i seg klare ulemper. Det har knapt vært sannere at det er umulig å lage eggedosis uten å knuse egg.

I det store bildet må vi heller ikke glemme at vi spiser fra det samme matfatet som den øvrige befolkningen i Europa. Utfordringene med å brødfø verden, vil ikke avta. I lys av hva vi har sett i sommer, har det helt klart formodningen at utfordringene vil tilta i styrke.

Vi er i et tungt skjebnefellesskap med våre naboer. Vår matvaresikkerhet, velstand, frihet og demokrati kan bare opprettholdes sammen med våre partnere først og fremst i Europa. Da må bidra med det vi kan:

Rein energi i store kvanta.

Det fantastiske er at vi kan gjøre dette samtidig som vi skape enormt mye jobber og tjener masse penger.

Om vi ikke er annerledeslandet, er vi fortsatt heldige fetter Anton.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Jeg levde med et stempel. Jeg var den «kronisk suicidale»

Les også

Nei til høyhus i Oslo. Områdene rundt må ta mer ansvar

Les også

Hvorfor måtte jeg så ofte gjenta det jeg sa?