Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Først av alt, gratulerer med valget som bystyrerepresentant for en ny periode, Jon Reidar Øyan. Vi har begge fått den ærefulle oppgave å representere Oslos innbyggere i byens høyeste organ de neste fire årene.
I en tid med synkende deltakelse og engasjement, også i politikken og demokratiet, håper jeg at vi som byens øverste tillitsvalgte sammen klarer å vise det mangfoldige Oslo hvordan vi kan håndtere uenighet med respekt for hverandre, slik at flere og særlig unge mennesker får lyst til å delta og engasjere seg i demokratiet vårt.
Hva mener mannen som kan bli Oslos neste varaordfører, i 2023?
Bildet han tegner av meg er ikke sant
Problemet med Øyans innlegg er at han konstruerer et bilde av meg gjennom enkeltsitater, for så å påstå at sitatene etterlater mange ubesvarte spørsmål.
Vi har møtt hverandre mange ganger. Jeg tror han vet hva jeg står for. Han skriver likevel at han har prøvd å «google Håbrekke» og har «funnet resultater fra 2010 til 2023.» Etter å ha stilt ladede spørsmål munner det hele ut i en svulstig erklæring: «Dersom han (Håbrække) mener det så mener jeg at han overhodet ikke har noe å gjøre som Oslos neste varaordfører.»
Med standarden Øyan legger seg på er jeg usikker på om de mange spørsmålene hans fortjener svar. Hva jeg står for er lett tilgjengelig for alle å lese, men jeg kan gjerne gjenta noen forhold her.
Hva vil han frem til?
Jeg har en særlig interesse for barns levekår og rettigheter, og derfor har Øyan sikkert funnet mange artikler både om foreldreskap og barnelovgivningen. Jeg har skrevet en bok med tittelen Den liberale familien, hvor jeg diskuterer hvordan vi i dag kan ta vare på de gode liberale ideene som Johan Castberg i 1915 bygget de såkalte Castbergske barnelovene på.
Både i boka og i flere artikler, argumenterer jeg for at kjønnscelledonasjon er problematisk av hensyn til Barnekonvensjonens artikkel 7. Her heter det at barnet så langt som mulig «skal ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Når Øyan i sin tirade om mine holdninger bringer inn assistert befruktning til lesbiske, berører dette selvsagt alle som benytter egg- eller sæddonasjon og noen av disse er lesbiske par, men utover det er det vanskelig å forstå helt hva han vil frem til her.
Når det gjelder Pride bruker Øyan et sitat fra et innlegg jeg har skrevet på Oslodebatten. Her skriver jeg at vi trenger Pride, og at festivalen gir mange mennesker mot til å være seg selv. Det vet ikke leserne, men Øyan vet det fordi han har lest min artikkel. Han unnlater å nevne det og smeller heller til med å spørre om Oslo kan ha en varaordfører som er «mot Pride.»
Det er ikke redelig.
Oslo kommunes rolle i Pride
Jeg tillater meg å være uenig med Øyan om kommunens rolle i Pride. I likhet med mange andre i og utenfor skeive miljøer mener jeg arbeidet for skeives sak ikke er tjent at Pride utvikler seg til å bli mer ovenfra og ned, enn nedenfra og opp.
Jeg mener også det trange meningsrommet om disse spørsmålene, som Øyan illustrerer med sitt innlegg, virker mot sin hensikt. Siden Øyan er så glad i å finne sitater av meg, gjentar jeg gjerne det jeg har skrevet tidligere: Toleransen gror i den åpne samtalen.
En ting har Øyan likevel rett i. Jeg er opptatt av ytringsfrihet. Det er neppe tilsiktet men han omtaler dette slik at det nesten kan virke som noe negativt. Jeg tar for gitt at Øyan og jeg deler dette engasjementet.
Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf har sagt at den største trusselen mot ytringsfriheten er at vi vrangtolker hverandre. Hun omtaler dette som velvillighetsprinsippet. Det tilsier ifølge Kierulf, at vi skal tolke hverandre på best mulig måte.
Det tenker jeg kan være en god huskeregel når velgerne har vist oss den tillit å sitte i byens høyeste organ de neste fire årene.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
All kritikk mot Pride blir plassert i den halvbrune båsen
Fotballfesten vår ble forsøkt flyttet. Men koranbrennere får holde markering
_1.jpg?chk=E1337C)
Ropet på etnisitet er blitt elefanten i rommet
