Gullet i Unibuss er de 2200 ansatte. Så lenge det er mangel på bussførere burde disse vært byråd for miljø og samferdsel, Marit Vea (V) sin fremste prioritering. Velger Vea feil, kan bussene i Oslo fort bli stående på både kort og lang sikt. Ikke på grunn av en konkurs, men fordi bussførere finner seg andre jobber.

Vi som jobber i Unibuss har merket det godt. Det tiskes og viskes i nær sagt alle hjørner om bedriftens fremtid. Unibuss sitt eierselskap Sporveien forhandler med Ruter om størrelsen på gebyrer for å ikke oppfylle kontraktsvilkår. Vilkårene framgår av anbudskontraktene som står sentralt i det anbudssystemet og som det fram til nå har vært bred politisk vilje for å forsvare.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.

Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.

Vea utelukker ikke konkurs

Oslo bystyre har overlatt planleggingen av kollektivtrafikken inkludert anbudskonkurransene til det fylkeskommunalt eide administrasjonsselskapet Ruter. Oslo eier 60 prosent av Ruter og hele Sporveien. Så mens Oslo kommune forhandler med seg selv sitter de bussansatte og lurer på om en skal søke seg andre jobber.

Avhengig av hvem som vinner og hvem som taper anbudet må bussførerne flytte på seg. Noen fordi de vil, andre fordi de må. Slik er det moderne arbeidslivet: En må finne seg i å bli herset med

Sporveien og Ruter gjør så godt de kan i å ikke prate seg til konkurs. Byråd Vea gjør det motsatte, og utelukker ikke konkurs. Og selv om busspassasjerene skulle komme tilbake etter en kortere eller lengre busstans, er det ikke sikkert bussførerne gjør det samme.

Mens Sporveien drifter trikk og T-bane på kontrakt, er bussen på anbud. I Oslo er det snakk om fem store busskontrakter. De siste par åra er det gjennomført en usynlig folkevandring mellom bussgarasjene. Connect Bus mistet Groruddalskontrakten til Unibuss, men vant Oslo Sør-kontrakten fra Unibuss. Nobina vant Østensjøkontrakten fra Unibuss men tapte Oslo Vest-kontrakten til Unibuss. Unibuss forsvarte Sentrumskontrakten for tredje gang.

Avhengig av hvem som vinner og hvem som taper må bussførerne flytte på seg. Noen fordi en vil, andre fordi de må. Slik er det moderne arbeidslivet: En må finne seg i å bli herset med.

Vinner ved å være billigst

Det åpenbare nå er at selve anbudssystemet har spilt fallitt. Noen ønsker å tro at Unibuss har solgt seg billig i konkurransen for å vinne anbudskonkurransene. Hele anbudssystemet bygger på den forutsetning at de konkurrerende busselskapene skal underby hverandre. For vinner en ikke anbudskontrakter, får en ingen jobb å gjøre. Og en vinner ved å være billigst.

I Oslo er konkurransen om busskontraktene knallhard, såpass at det bare skiller noen tusendels poeng mellom de busselskapene som deltar. Så det hjelper ikke å gi tildelte kontrakter videre. For konkurrentene vil kontraktene være like ulønnsomme som for Unibuss.

Nye busskontrakter er alltid aller verst, og minst lønnsomme, fordi betingelsene nettopp er skvist som en sitron. Lønnsomme busskontrakter er de som er reforhandlet, med økt frekvens eller større busser. Unibuss er til tross for sitt kommunale eierskap, i denne sammenheng like kommersiell som alle. Og etter denne vinteren er jo Unibuss blitt Oslos fremste ekspert på drift av elektriske busser!

Det vi egentlig snakker om er ansvarsfraskrivelse på høyt plan, der Ruter sitter i rollen som dirigent, en rolle tildelt av de folkevalgte fylkespolitikerne i Oslo (og Akershus som eier 40 prosent av Ruter). Anbudssystemet, eller Rutermodellen om en vil, har spilt fallitt. Den situasjonen vi nå står i viser anbudssystemets skyggeside; at det skaper flere problemer enn det løser. Og koster dessuten Oslo kommune haugevis av kroner, som ellers kunne vært brukt på mer og bedre kollektivtrafikk.

Mens Oslo ikke klarer seg uten Unibuss sine 2200 ansatte, klarer byen seg aldeles utmerket uten Oslo Venstre

Vil ikke ta i sitt system med ildtang

Sporveien sitter med løsningen selv, Sporveismodellen er en velprøvd og suksessrik måte å drive trikk og T-bane på. Spørsmålet en bør stille seg i dag er om dogmatikken har tatt overhånd hos byråden, i byrådet og i bystyret der det er viktigere synes å holde på en modell som ikke virker, enn å ta i bruk en modell som har vist seg å fungere.

Den virkelig store katastrofen er derfor heller ikke om Unibuss går konkurs eller ei. Det er om bussførerne får nok. Velger Unibuss sine ansatte alternativ beskjeftigelse, så står bussene stille, både på kort og lang sikt.

Det er på tide med en politisk løsning. Hadde det vært kommunevalg i høst hadde denne saken vært løst for lenge siden. I stedet virker det som om aktørene sitter og skuler på hverandre, mens den politiske ledelsen for byens kollektivtrafikk, ledet av byråd Marit Vea, synes å være meningsløs. Og som heller ikke vil ta i sitt eget politiske system med ildtang.

Det er underlig å se at Oslo Venstre distanserer seg fra å beskytte, bevare og utvikle kollektivtrafikken. Selv om det var det avgåtte byrådet som klarte å anbudsutsette de fem store busskontraktene i Oslo, skjedde det med partiene i det sittende byrådet sin støtte.

Det kan være verdt å tenke på dette til senere. For mens Oslo ikke klarer seg uten Unibuss sine 2200 ansatte, klarer byen seg aldeles utmerket uten Oslo Venstre.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

På sporveien av den tapte tid: Skal kommunen virkelig slå seg selv konkurs?

Les også

Ruter bør legge seg paddeflate og enda litt til