Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I den innledende runden med forberedte innlegg der de åtte partiene fikk tildelt ett minutt hver, var det klima opp og klima i mente for de fleste av dem.
Man merket også MDGs nye selvtillit og følelse av momentum ettersom klima og FNs rapport også var første ordinære tema i debatten.
Partiet er knallharde på at de ikke støtter noen regjering som støtter fortsatt oljeleting på norsk sokkel.
Et renskåret ultimatum, der altså.
Stinn av selvtillit gikk Oslo MDGs leder Sigrid Heiberg i strupen på en av de politikerne som står henne nærmest, SVs førstekandidat Kari Elisabeth Kaski.
Heiberg anklaget Kaski og SV for å være for løse i klypa overfor sine foretrukne regjeringspartnere, Ap og SV, ved at de ikke opererer med et tilsvarende ultimatum for å gå i regjering med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.
Kaski innrømte glatt at SV ikke stiller et slik ultimatum nå i valgkampen, men at de har som mål å få gjennomslag for null ny leteaktivitet i forhandlinger med sine partnere hvis det blir rødgrønt flertall 13. september.
Kaski var ikke troverdig da hun sa dette, fordi SV utmerket godt vet at de ikke kommer inn i en rødgrønn regjering hvis de setter dette som et absolutt forutsetning.
Derfor kommer SV, tror jeg, til å gi etter for Støre og Vedum, fordi regjeringsdeltagelse også handler om alle andre store spørsmål, og SV tross alt ønsker en hånd på rattet i styringen av Norge.
Også Rødts Bjørnar Moxnes fremsto som mer klimaengasjert og tydelig enn han pleier i miljøspørsmål.
Det som gjorde et visst inntrykk på meg, fordi det vitner litt om hvilken gamechanger denne rapporten kan vise seg å være, var at til og med Frps Jon Helgheim holdt en lav profil i klimaspørsmålet. Helgheim viste liten vilje til å legge seg flat for klimafornekterne i Norge. Tvert imot lot han til å akseptere at temperaturendringene er menneskeskapte.
Helgheim kjørte selvsagt hardt på Frps tradisjonelle skepsis til mange av klimatiltakene. Han advarte mot angst og panikk, og at Norge skulle gjennomføre overilede og dyre klimatiltak.
Men han la seg samtidig på den moderate linjen til folk i partiet som Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale – og ikke på linjen til folk som Christian Tybring-Gjedde, Per-Willy Amundsen og Carl I. Hagen.
Helgheim tilbød et alternativt syn på løsningene på klimaproblemene, men han sådde egentlig ikke tvil om at de eksisterer.
Det sier litt om at vi har fått et noe annet klima for klima, innbiller jeg meg.
Klokken 20 i går kveld hadde Oslo MDG fått 563 nye medlemmer siden lunsjtider på mandag. Alle med en viss kjennskap til Oslos partiverden vet at dette er sensasjonelle tall.
Jeg tror MDG får en boost på meningsmålingene nå.
Men jeg er slett ikke sikker på hvor stor den blir, eller hvor varig, altså om den blir det vi kommer til å huske dette valget for, men jeg vil ikke bli overrasket om dette «tar av». Og jeg er enda mer usikker på om den nye rapporten gjør like sterkt inntrykk utenfor Oslos grenser som innenfor.
MDG forsvant, som de som regel gjør, da debatten skiftet tema til saker som Ullevål sykehus, nytt regjeringskvartal, boligpolitikk og sosiale forskjeller.
Da var Kaski debattens klart sterkeste debattant, i perioder nærmeste dominant, tett etterfulgt av solide opptredener av Moxnes, Helgheim, Venstres Ola Elvestuen og Høyres Heidi Nordby Lunde.
Felles for alle debattantene var at de fremstod som svært tente på å få opp valgkampen i fart og temperatur. Det var en fin intensitet gjennom det hele.
Det er mer enn lovende for Oslos velgere.
