Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Denne uken var det en stygg hendelse mellom unge med bruk av kniver på Furuset, som til nå har ført til siktelser for drapsforsøk og kroppsskade.
Jeg deltok i etterkant på Dagsnytt 18 på NRK for å snakke om den alvorlige hendelsen her, og andre steder i byen i det siste. Budskapet fra politiet i sendingen var til dels nesten skremmende. «Vi ser foreløpig ikke noen sammenheng mellom sakene».
LES OGSÅ: Fire unge menn er knivstukket på én uke i Oslo. To av dem på Furuset mandag 5. september.
Vel – faktisk er sammenhengen at dette er kriminalitet utført av unge menn med våpen som kan gjøre stygg skade, og i verste fall føre til drap. Våpen som er lett tilgjengelig, og som ikke blir avdekket.
Byrådslederen sier det tydelig i VG: – «Det er et problem at enkelte unge gutter tar med seg kniven på innerlommen. Det er en del av påkledningen, og man er villig til å bruke den. Og det er ikke for å spikke pinner til pølsegrilling, for å si det slik».
Mitt krystallklare budskap er: Det aller, aller viktigste må være å få machetene, isolasjonsknivene, kjøkkenknivene og alle andre stikkvåpen vekk fra gata, og vekk fra barn og unge som ikke har til hensikt å bruke dem til det de er tiltenkt.
Alle, unge som eldre, som er opptatt av trygghet for befolkningen generelt og barn og unge spesielt, bør mene at det er viktig med mer synlig og tilstedeværende politi, og som i enkelte situasjoner kan foreta våpenkontroller og visitasjoner i utsatte områder.
Så prøver selvfølgelig noen å kaste brannfakkelen inn i debatten: «Handler dette om etnisitet?» Svaret er at vi som samfunn må snakke mindre om etnisitet, og mer om klasse når vi diskuterer utfordringer. Mange av problemene som oppstår i byen vår er relatert til fattigdom og levekår, ikke etnisk bakgrunn eller hudfarge, som altfor mange roper om.
Områdesatsninger og særskilte tiltak til tross - Oslo er fremdeles økonomisk delt på midten.
Detmiljøarbeidere og tidligere gjengmedlemmer forteller
La oss for all del fortsette debatten om det kan føre til økt stigmatisering i samfunnet å kontrollere enkelte områder mer enn andre, enkelte aldersgrupper og kjønn mer enn andre. Jeg har ikke noen enkel løsning på dette.
Men - sannheten er at det fins områder og delbydeler i byen vår som har større utfordringer med bevæpning og knivbruk enn andre, og innsatsen må intensiveres deretter. Og ungdom som har vært involvert i alvorlige hendelser, miljøarbeidere og tidligere gjengmedlemmer sier det samme til meg - det må kontroll og avskrekking til for å få bukt med dette.
La oss også snakke om det som kanskje er den vanskeligste øvelsen oppi dette. Medfølelse for ikke bare offer – men gjerningsperson. Dette er unge gutter som bærer byrder vi andre ikke har måttet. Mange av de kjenner ikke et annet liv enn på gata. De har kanskje opplevd omsorgssvikt, overgrep, psykisk uhelse, har droppet ut av skolen og blitt overlatt mye til seg selv. Dette er en oppskrift på aggresjon.
Det finnes alt for få tilbud og tiltak for ungdom etter myndighetsalder. De unge voksne blir ofte ikke fanget opp av riktige miljøer, men havner hos folk de selv anser som sin familie, men som ikke vil bruke dem til annet enn ting som kun gagner dem selv, som alltid involverer kriminelle handlinger.
Gata forandrer seg fra år til år
Det er annerledes nå enn da gjengene som herjet rundt årtusenskiftet og årene fremover sto på som verst. Kodeksene var annerledes, og miljøene nå består av yngre og yngre folk. Det blåser en kaldere vind rundt nr. 13.
Mange av de som bastant uttaler seg om løsninger og tiltak i dag, har gått livets harde skole for alt for lenge siden. Snakk med dagens unge gutter, ikke om dem. Det er uansett igjen på tide å hente frem det gamle tidløse afrikanske ordtaket: «Hvis unge menn ikke blir inkludert i stammen, vil de brenne ned landsbyen bare for å føle varmen».
Jeg har tidligere sitert en ungdomsarbeider herfra: «Vi kan demme opp med unge ledere og rollemodeller, gode tiltak, feriejobber, brotherhood- og sisterhoodgrupper, biljard, PlayStation og diskotek. Men vi kan ikke gjøre politiets arbeid. Politiet kan heller ikke være ungdomsarbeidere.»
Nylig snakket jeg lenge med en ung voksen som vanket mye på Furuset da politiet gjorde intensiv innsats for å knekke gjengmiljøene for en del år tilbake. Han fortalte følgende: «Hvis vi hang rundt senteret på sen kveldstid eller i helgene, ble vi snakket til/med av politiet og det ble loggført at vi var der. Da antok vi at denne informasjonen ble videreformidlet dagen eller uken etter, og vi ville være i trøbbel. Da ble det med den ene gangen». Så enkelt. Så vanskelig.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Hold sammen, og hold dere unna det som ikke er lov.
