Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Trikken stopper brått mellom Bislett og Dalsbergstien noen minutter over 08.00. Sjåføren gir en beskjed over høyttaleren, men en annen stemme overdøver trikken. En rask mann nordfra, med håndbagasje og blå softshelljakke, står midt i trikken og har en privat samtale på høyttaler på FaceTime.
Ut i fra det vi hører snakker de ikke om noe viktig. De utveksler historier. Du vet, en sånn samtale som kan vare og vare. Det vekker oppsikt i en ellers stille trikk, og blikkene fyker frem og tilbake mellom de andre passasjerene.
«He he. Nå ble det helt stille her», sier mannen til fjeset i skjermen.
Hvem skal si noe til ham om alle blikkene?
Det ble meg: «Ja, bortsett fra at vi alle hører samtalen din, uten at vi har bedt om det.»
«He he. Der kom kritikeren også. Nei, vi skal prate videre. Vi prater videre, vi», deklamerer han for trikken og til fjeset i skjermen, og fortsetter praten. Like høyt og ufortrødent som før.
Gir blaffen i omgivelsene
Det finnes folk som ikke enser omgivelsene, og det er greit. Ikke alle er like oppmerksomme. Men oftere og oftere ser jeg at folk registrerer det meste rundt seg, og gir blaffen. Tidsånden er å tenke mest på seg selv: Meg, mitt, mine behov. Jo mer vi fokuserer på oss selv, jo mindre evner vi å leve oss inn i andres situasjon.
I møte med teknologi faller empatien, og egoismen øker. Denne morgenen skjer det på trikken, i form av mannen som synes det er helt greit å behandle alle passasjerer som tilskuere i sitt privatliv.
Og han er ikke den eneste: En annen dag var det mannen som hørte på koranen på full guffe. Eller den voksne kvinnen som diskuterte medarbeidersamtaler i alles selskap. Eller hun som planla sommerferien i Tel Aviv.
Når omtanken for andre blir satt på prøve er det helt greit å bryte inn. Derfor er jeg han som kiler seg inn på det ledige setet, noen ganger demonstrativt, eller sier: «Nå tror jeg nesten du må flytte deg, for ellers får ikke andre plass.»
«Du er så nebbete»
I slutten av påsken hoppet jeg på toget fra Sandvika og inn til byen. Et fjongt, voksent par - herren hadde silkeskjerf i Mette Marit-knute og hårmanke som en tyve år gammel tennisspiller - ramlet inn med svære kofferter. Det kunne virke som deres første togtur, men før de satte seg, la de koffertene eksemplarisk i hattehyllen, trakk bena til seg, og signaliserte med et stort smil at 6-setene var ledige for reisende som sto.
Kødda. Selvfølgelig gjorde de ikke det.
Koffertene ble plassert i midtgangen. Først stående så de rullet litt rundt, så liggende, og den vennlige konduktøren som gjorde oppmerksom på at toget fylte seg opp, snakket for døve ører. De fjonge kunne bare ikke forstå at koffertene deres hindret andre i å sitte eller passere. Tredje gangen konduktøren kom forbi og sa i fra, fikk hun høre det fra De fjonge: «Du er så nebbete.»
Trikken er ikke telefonkiosken din, eller ditt personlige kjøretøy. Bussjåføren er ikke din privatsjåfør. Kofferten til Malaga eller Mandal trenger ikke okkupere fire seter. Du er like viktig som andre, men ikke viktigere. Jeg har bodd i London, og på tuben langt under bakken - der det er mye trangere - virker folk å være mer oppmerksomme på dette enn i Oslo.
Kom igjen a, Oslo-folk. Litt mindre deg. Litt mer oss. Og mannen i softshelljakken? Etter å ha kjekket seg litt til, ble det stille.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Trikk er koselig» holder ikke. La de nyinnkjøpte trikkene bli de siste
Telefonen kirurgisk festet i hånden. Fornuften ut av vinduet
Gleden forsvant fort da mannen ropte: «Kom deg for faen meg hjem til hvor du kommer fra!»
Å kjøpe voksenbillett svir i lommeboken
