Sendte virkelig i bydelens ledelse, med toppsjef Kristin Nilsens velsignelse, et brev til NAV der bydelen argumenterte innstendig for at NAV måtte sørge for at en varsler som fra før er 50 prosent ufør skal bli erklært enda mer ufør?

Ja, du leste riktig.

Og at bydelens begrunnelse var at «Varsler 1», en av fire som har varslet om «fryktkultur» i barnevernsetaten, måtte erklæres så arbeidsufør at bydelen ikke behøver å sette inn lovpålagte tiltak for å løse en sak der en varsleren til nå har sittet snart 400 dager i lønnet permisjon hjemme – uten arbeidsoppgaver.

Du leste riktig igjen.

Ifølge NAV brøt bydelsledelsen loven bare ved å sende et brev med slikt innhold.

Svaret fra NAV til Bydel Vestre Aker er da også reine ord for pengene:

«Deres brev og forespørsel til NAV vedrørende arbeidstaker N.N., omhandler opplysninger som er undergitt taushetsplikt i medfør av Forvaltningsloven § 13–13 e og NAV-loven § 7. Disse opplysningene kan ikke videreformidles uten arbeidstakers informert, uttrykkelige og frivillige samtykke.

Det bes om at bydel Vestre Aker viser tillit til at NAV følger gjeldende lovverk.»

Hadde arbeidstaker «Varsler 1» gitt sin arbeidsgiver et slikt samtykke – som altså er informert, uttrykkelig og frivillig?

Nei, selvsagt har hun ikke det.

Avisa Oslo stilte Bydel Vestre Akers øverste administrative ansvarlige, bydelsdirektør Kristin Nilsen, følgende spørsmål:

– Hva er begrunnelsen for at dere har delt taushetsbelagte opplysninger om varsleren til Nav-kontoret?

– Det kan jeg dessverre ikke kommentere, lød svaret.

Hvem tror bydelsdirektør Kristin Nilsen at hun er?

Varslerens lege?

En som har medisinsk og trygdefaglig kompetanse til å vurdere hvor høy uførhetsgrad ansatte i Vestre Aker skal ha?

En som kan bruke statsetaten NAV som en pølsebu som kan løse en brysom varslersak for henne?

Så kunne man ha tenkt at dette ulykksalige brevet til NAV måtte ha vært en arbeidsulykke, et enkeltstående tilfelle som ikke er representativt for kvaliteten på arbeidet til ledelsen i Bydel Vestre Aker.

På ingen måte, dessverre.

Det er tvert imot, viser Avisa Oslos avsløringer gjennom så langt fire nyhetsreportasjer.

For hva er foranledningen til brevet til NAV?

Jo, et meget strengt pålegg fra Arbeidstilsynet.

Det statlige tilsynet som storting og regjering i Norge har bestemt skal overvåke at blant andre arbeidsmiljøloven følges på arbeidsplassene.

Arbeidstilsynet gikk nemlig inn i varslersaken til «Varsler 1», selv om Bydel Vestre Aker og Oslo kommune har avvist saken som «ingenting å se her».

Tilsynet skrev følgende om at Vestre Aker Bydel ikke har tatt kontakt med «Varsler 1» i det drøye året hun har vært fratatt alle arbeidsoppgaver:

«Vi kan ikke se at arbeidsgiver har iverksatt noen tiltak for konfliktløsning og det beskrives heller ikke i tilbakemeldingen at det foreligger planer om det», heter det i vurderingen.

Arbeidstilsynet skriver i tillegg:

«Slik vi oppfatter det har det ikke vært gjort forsøk på å iverksette tiltak for å løse saken etter at varslingssaken ble ferdigbehandlet (...) Arbeidsgiver må ivareta sitt ansvar med å sørge for en helsemessig forsvarlig arbeidssituasjon for arbeidstaker. Det blir derfor varslet pålegg om iverksetting av nødvendige tiltak.»

Dette er harde ord.

I vårt system er det meningen, og forventet, at slike tilbakemeldinger fra Arbeidstilsynet skal tas på alvor.

Det kan man dessverre ikke si at bydelsdirektør Kristin Nilsen og hennes andre direktører har gjort.

Tvert imot.

Enten har toppsjefen for Bydel Vestre Aker ikke forstått Arbeidstilsynets vurdering, verken innholdet eller alvoret, eller så gir de blaffen i hva tilsynet skriver. Jeg vet ikke hva som er verst.

I sitt svarbrev til Arbeidstilsynet, som er undertegnet av bydelsdirektør Kristin Nilsen og lederen for oppvekst, kommer ikke Bydel Vestre Aker opp med et eneste tiltak, som Arbeidstilsynet påla dem.

De skriver derimot rett ut at de «ikke ser muligheter for fortsatt tilrettelegging»:

«Bydelen mener NAVs tidligere vurdering av at arbeidstaker har en restarbeidsevne på 50 % ikke lenger er korrekt, iallfall ikke i forhold til aktuelle stillinger i barnevernet eller bydelen. Restarbeidsevnen er vesentlig lavere. Bydelen kommer til å ta saken opp med NAV og varsle om at vi ikke ser muligheter for fortsatt tilrettelegging. Vi mener NAV må vurdere uføregraden på nytt i lys av de erfaringer som er gjort og herunder vurdere eventuell kvalifisering for andre oppgaver enn som barnevernskonsulent i Vestre Aker Bydel.»

Her er det verdt å merke seg at de samme opplysningene NAV fastslo er taushetsbelagte med mindre det gis samtykke, i dette brevet også deles med en annen statlig etat, Arbeidstilsynet.

Jeg synes det er ubehagelig å lese bydelsdirektørens brev til Arbeidstilsynet.

Det har en kald, negativ og nesten aggressiv tone. Hos meg vekker det en mistanke om at konflikten med «Varsler 1» er blitt personlig for bydelsledelsen.

Verken i dette brevet, eller det raskt etterfølgende brevet til NAV, er det noen varme, omsorg eller empati å spore overfor en mangeårig medarbeider som har sittet hjemme uten arbeidsoppgaver eller kontakt med arbeidsplassen i over ett år. En ansatt som allerede har en helsesituasjon som kvalifiserer til 50 prosent uførhet, men som Bydel Vestre Aker mener har forverret seg i så vesentlig grad at de ber NAV om å øke uførhetsgraden.

Det er vanlig medmenneskelighet – og normal høflighet – å beklage det hvis en medarbeiders helse er blitt svekket. Her brukes det som et argument for å fjerne vedkommende fra jobben, og jo før jo heller.

I brevet til NAV, som sendes noen dager senere enn svarbrevet til Arbeidstilsynet, er ikke tonen blitt mer forsonlig:

«Mulighetene for videre tilrettelegging hos oss er ikke realistiske og sannsynligvis ikke i noen av partenes interesser», framgår det i dokumenter Avisa Oslo har fått tilgang til.

I samme brev skriver bydelsdirektør Nilsen også:

«Erfaring har vist at arbeidstaker har minimal restarbeidsevne til å arbeide som barnevernskonsulent hos oss. Kommunikasjon og samarbeid har heller ikke fungert».

For det første har bydelsdirektøren ingen kompetanse til å vurdere uføregraden til denne personen. For det andre har det knapt vært kontakt på over ett år mellom bydelen og arbeidstakeren. Dette er første gang bydelsledelsen har drevet slik stigmatiserende hobbydiagnostisering, og den skjer på toppen av det hele etter minimal kontakt med arbeidstaker.

Dette er uakseptabel oppførsel etter alle parametre jeg kan komme på.

Men det er ikke bare bydelsdirektørenes tone mot varsleren «Varsler 1» som har vært ubehagelig lesning i dette sakskomplekset.

Barnevernsleder, som er den det er varslet mot, uttrykker seg heller ikke med vennlighet og imøtekommenhet.

Etter en diskusjon per mail, skriver barnevernsleder 1. april at "Varsler 1" har en redusert stilling «som du etter mine begreper må kunne håndtere. (...) Jeg bare undrer meg over hva det er som er så spesielt med din situasjon (...) Jeg bør prioritere de ansatte som faktisk jobber og trenger min ledelse». Dette er bare ett av svært mange eksempler på en nedlatende og uvennlig tone i kommunikasjonen med «Varsler 1».

Varslerne mener at bydelsledelsen helt fra begynnelsen av har tatt barnevernslederens parti.

Jeg mener oppførselen fra både bydelsdirektøren og barnevernslederen, som fremkommer i en rekke dokumenter i saken, i seg selv er nok til å stille hele behandlingen av varslersaken i et nytt og svært lite betryggende lys.

Det er nemlig forfatterne av disse brevene til Arbeidstilsynet og NAV – altså de øverste lederne i bydelen – som har stått for den avgjørende delen av saksbehandlingen av varslene. Det er de som har levert faktagrunnlaget som Sentralt varslingsråd i Oslo kommune har basert sine konklusjoner på.

Som altså frikjente blankt de som ble varslet på, og lot varslerne stå igjen med en avvist sak.

Glem ikke utgangspunktet for denne saken:

«Varsler 1» varslet om et uakseptabelt arbeidsmiljø ved barnevernet i bydelen, der hun jobbet. Varselet rettet seg mot lederstilen til barnevernsleder i bydelen.

Et helt vesentlig poeng er at «Varsler 1» ikke var alene om å varsle mot barnevernsleder.

Det gjorde også tre andre ansatte ved samme barnevernskontor. De hadde ganske like opplevelser, viser de fire varslene, som jeg har lest.

Fire av 22 ansatte har altså varslet.

Men i tillegg til disse fire har Avisa Oslo snakket med flere andre som har sluttet i Vestre Aker barnevern, men uten å varsle. Også disse personene peker på barnevernsleder i bydelen som grunnen til at de sa opp.

Likevel hevder barnevernsleder selv, lokalt verneombud, lokal tillitsvalgt og bydelsdirektør at absolutt alt er bare fryd og gammen i Vestre Aker barnevern.

Lokalt verneombud og Fellesorganisasjonens tillitsvalgte skriver til Avisa Oslo at barnevernet i Vestre Aker har «en velfungerende, faglig kompetent og god leder som de ansatte er svært fornøyd med».

Hyllestene av barnevernsleder er nærmest panegyriske.

Det er åpenbart bare «Varsler 1», de tre andre varslerne og de øvrige som har sagt opp i protest mot barnevernsleders måte å drive Vestre Aker barnevern på, som er problemet.

Det kan jo selvsagt være tilfellet, men hør hva Vibeke Bonne Øyri, som hadde jobben som barnevernssjef i nesten 20 år, skriver i en attest om «Varsler 1» som arbeidstaker i perioden 2013, til hun gikk ut i barselpermisjon i 2016:

«NN er en dyktig og selvstendig fagperson. (...) Hun er en positiv, inkluderende, blid og uredd person. (...) Hun har et godt fokus på videre fagutvikling. (...) Jeg gir henne mine anbefalinger og stiller gjerne som referanse».

Avisa Oslo har intervjuet Øyri, og spurt henne om hun fortsatt står for denne attesten. Det gjør hun.

«Varsler 1» har også varslet mot barnevernsleder for «gjengjeldelse» – altså at hun folkelig sagt er utsatt for hevn og straff fordi hun har varslet, noe som i tilfelle er ulovlig. Dette varslet er ikke endelig konkludert.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvorvidt «Varsler 1» er utsatt for gjengjeldelse av arbeidsgiver, men jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at det er mye som skurrer i hele denne saken.

Jeg vil anbefale Byrådsavdelingen for oppvekst og skole om å gå inn i dette, og iverksette en grundig gransking, helst av en uavhengig instans. Både varslersakene i seg selv, og håndteringen av dem etterpå, bør settes under lupen.

I en Unicef-rapport fra 2020, «Bydelsanalyse Oslo», kartlegger de tjenestene barnehage, barnevern, helsetjenester og kulturtilbud for barn i de ulike bydelene.

I rangeringen av bydelenes barnevernstjenester, havner Vestre Aker helt på bunn på 15. plass.

«Både Vestre Aker og Nordre Aker har mindre enn to stillinger med fagutdanning per 1 000 barn i alderen 0–17 år. Dette er de laveste innrapporterte tallene for denne variabelen blant alle bydelene. Bydelsgjennomsnittet er fem stillinger», framkommer det i rapporten.

Ifølge seg selv har barnevernsleder kuttet 40 millioner kroner årlig i driften av barnevernet i Vestre Aker. Dette skulle jeg ha likt å få en ordentlig god forklaring på.

Et dårlig arbeidsmiljø med «fryktkultur» er naturligvis ille for de ansatte. Men en barnevernstjeneste som har store indre konflikter vil i sin tur også ramme de mest sårbare i vår by, barn som ikke får sine rettigheter ivaretatt.

Det må byens ansvarlige politiske og administrative myndigheter gå inn i for å rydde opp.

Les også

I vår by skal det være plass til både de som lykkes, og de som trenger hjelp

Les også

Ny handlingsplan risikerer å stemple Oslofolk flest som potensielle rasister

Les også

Lærer i Oslo: Gi oss en tidligere juleferie i år

Les også

Vi pushes til kaldt og hjerteløst arbeid. Hvor langt skal vi tøye strikken?