For to og et halvt år siden inviterte Avisa Oslo sine lesere til å kåre tidenes største Oslo-sang. Leserne stilte opp, og var i liten grad naget av tvil.

Lillebjørn tok lett to av de tre øverste plassene.

Vinneren?

«God natt Oslo» fra 1982.

Morten Ståle Nilsen - nei, de er ikke i slekt - skrev følgende om sangen her i avisen:

«God natt Oslo» handler om hovedstaden i hele dens bredde. Den erkjenner at byen rommer alt fra den ytterste nød til den største nåde, og besynger den til en melodi som er et tilskudd til den mest grunnleggende av sjangre: En vuggesang. Det er vanskelig å forestille seg en vakrere, mer verdig vinner».

Jeg håper dere kan tilgi meg at jeg siterer mer enn jeg kanskje burde av Nilsen skriver om Nilsen fra dette vinnerintervjuet.

«En enslig pensjonist i Schønings gate på Frogner, et par som praier en taxi på Drammensveien, en bilist som møter en kvinne i Kongens gate på vei til Vippetangen, to mennesker som må flytte seg og gi vei til Sinsen-trikken under Freia-uret på Egertorget. Mannen som kjører feiebilen i Grønlandsleiret, fra Enerhaugen til Grønlands torv, og han som blir sittende stille på gaten utenfor når restaurant Olympen, på folkemunne kalt «Lompa», stenger».

Lillebjørn tilføyer til denne oppsummeringen:

- Den handler jo om en prostituert også. En av de fineste linjene i sangen, synes jeg, er den om «en bror som hun så gjerne skulle sett». Jeg forestilte meg at hun kom fra en mindre by i Norge, og at hun kanskje ikke hadde et så veldig godt forhold til broren sin. I dag er sannsynligvis de fleste prostituerte i Oslo fra andre land. De har sikkert en bror de gjerne skulle sett, de også.

En litt artig detalj er at denne sangen ble skrevet i løpet av den korte perioden den ihuga østkantgutten bodde på Vestkanten, nærmere bestemt i Kirkeveien.

Mens Lars Lillo-Stenberg og deLillos fra Frogner tok andreplassen med «Suser avgårde alle mann», tok Lillebjørn Nilsen tredjeplassen med «Bysommer». Igjen ber jeg om forståelse fra leseren om at jeg siterer fra hva han sier om denne klassikeren i det samme interjvuet:

– Vi spilte den inn i Rosenborg Studio i Skippergata, i etasjen under der jeg hadde atelier og studio på den tiden. Jeg hadde en helt annen tekst til melodien, om noe helt annet enn å tilbringe sommeren i byen, forklarer han.

Tenk dét!

Les også

Mestermøte på Sagene: Én av disse har skrevet tidenes Oslo-låt

Men heldigvis:

- Produsenten, Johnny Sareussen, ba alltid trommeslageren og bassisten om å dukke opp først, for å legge kompet. De begynte å snakke seg imellom om dagen de hadde hatt: De hadde vært på Frognerbadet og sett de stilige damene på Karl Johan. De var helt over seg av sommer-entusiasme. Jeg sa: «OK, gi meg noe papir».

– Det eneste papiret vi hadde for hånden, var noen kaffekrus i papp jeg måtte brette ut og skrive på. Ett og ett vers om gangen. Da den var ferdig, fikk sangen rimelig nok tittelen «Oslo-sommer». Den handler jo rent faktisk om hvordan sommeren i Oslo er bedre enn sommeren mange andre steder, inkludert på Helgeroa, Mallorca og i en fergekø ved Lavik (ja, ved Lavik).

– Det slo meg at det kunne høres litt blærete ut, så det ble «Bysommer» i stedet. Det var sikkert ikke noe å være redd for. Jeg har turnert Norge rundt, og blitt tatt godt imot over alt. Men vi sangskrivere fra Oslo er litt engstelige for å skryte for mye av byen.

For en unik type han var!

Og dette er bare to av låtene hans som er betydelige bidrag til at denne byen oppleves som den gjør.

Lillebjørn Nilsen er en artist som går i ett med byen han har tjent så trofast.

Som vår kjære rapper Don Martin sang i sin hyllest til byen sin:

«Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen

Rudolf Lillebjørn Joachim velg hvilke».

I kåringen tok Lillebjørn også 10. plass med «Alexander Kiellands plass», 11. plass med «Tanta til Beate» og 17. plass med «Gategutt».

På vegne av Avisa Oslo benytter jeg anledningen til å komme med følgende krav til Regjeringen:

Lillebjørn Nilsen bør få begravelse på statens bekostning!