«November har vært her, lagt igjen sludd, ser solen går ned i svart hvitt», synger DumDumBoys i låta «Stjernesludd».

Bytt ut november med desember, og bildet er det samme. Mørkt. Veldig mørkt.

Mørkt, vått, rått og grått.

Fra soverommet mitt har jeg utsikt utover den nå bilfrie Thorbjørn Egners plass – oppkalt etter Kampens store sønn – og Kampen kirke.

Tunge tak

Det har blitt vanskeligere og vanskeligere å stå opp når hverdagsklokken ringer 06.30. Den siste tiden har jeg gjerne utsatt oppvåkningen og oppstandelsen med minst én time. Kropp og sjel sprudler ikke akkurat av glede ved synet av atter en våt, rå og grå korona-dag.

Men, det har likevel vært ansporinger av små lysglimt denne uken – tross solen som glimrer med sitt fravær.

For hver eneste morgen denne uken har jeg våknet til liv av lavmælt julesang fra ganske lave barn – fra ulike lokale barnehager og diverse klassetrinn fra Kampen skole.

Min daglige kirkekonsert

Ny dag – nytt kor på plass på kirketrappen, med nisseluer tredd over hodene og lys i hendene, syngende for foreldre og de som tilfeldigvis skulle passere over plassen. Og for meg i vinduet.

Det har slått meg disse morgenene hvor lite det egentlig skal til for at alt det grå og mørke skal bli litt mindre grått og mørkt.

Sort hull

Det har fått meg til å tenke på årene jeg bodde i Vardø.

Et tilnærmet konstant sort hull i november, desember og januar. Men også her er det håp i det lille. Som i kommunevåpenet til den en gang så store og stolte fiskerikommunen lengst øst her i landet.

Her står det på latin – som seg hør og bør: Cedant tenebræe soli.

Eller på godt norsk: Mørket skal vike for solen.

Og denne uken har jeg hver eneste dag fått solen på besøk på kirketrappen utenfor soveromsvinduet mitt.

Heldige meg, gode desember.