Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg bor i østre deler av Bærum. Kunne jeg sett for meg å sende barna på skolen her? Absolutt.
Søndre Nordstrand, derimot? Totalt uaktuelt.
Jeg deler bekymringene Silje Mack trekker frem i sitt innlegg i Oslodebatten, om hvilke forskjeller det er mellom bydelene i Oslo rundt barnas skolegang. Til høsten skal sønnen hennes velge skolegang på Nordstrand eller Søndre Nordstrand, og Mack skriver: «Valget mitt står på mange måter mellom skoler, mennesker og miljøer, i hver sin ende av spekteret».
LES INNLEGGET TIL SILJE MACK:
Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg
Min motstand mot Søndre Nordstrand har ingenting å med folkene å gjøre. De er helt sikkert akkurat like hyggelige og imøtekommende som de andre steder i byen. Det dette handler om er hensynet til egne barn. At valgene blir som de blir, skyldes hvordan norsk skole er lagt opp. Å gå på en skole med barn fra ulike samfunnsklasser og med ulik bakgrunn er ypperlig, men ikke for enhver pris.
Lærerne brydde seg om ikke gutten som regnet alt i hodet
Jeg tok selv skolen lett, og i møte med elever med ymse problemer, havnet mine behov bak i rekken. Gutten som regnet alt i hodet brydde ikke lærerne seg om, det var de som strevde med gangetabellen til langt uti syvende klasse timene ble lagt opp etter. Når du ligger foran de andre, er det alltid noen som trenger hjelpen mer. Burde vi sende barn på en skole hvor de alltid havner nederst i ressurshierarkiet? Åpenbart ikke, om vi vil barnets beste.
I møte med såkalt «sosial utjevning» i skolen, er fasiten gitt for hva ressurssterke foreldre - som statistisk sett har skoleflinke barn - velger. Sjansen er minimal for at skolen ville prioritert deres barns behov i møte med tyve elever som strever med å lære seg norsk. Sammen med barn på omtrent samme faglige nivå, stiller saken seg brått annerledes.
Da har du plutselig en god del flere elever med et lignende behov, og mulighetene for en passelig utfordrende skolehverdag blir bedre.
Da jeg var student, hadde jeg et par år en liten jobb på Oslo Katedralskole. Det var den tiden da Katta duellerte med Elvebakken om å ha høyest poenggrense ved inntaket. Læringsmiljøet var fantastisk. Elevene som gikk der var tydelig mer motiverte for å jobbe med skolearbeid enn de jeg har sett på andre skoler.
For eksempel fylte vi ofte opp kantina da det var leksehjelp etter ordinær skoletid. Noen ganger satt vi over tiden fordi elvene ikke ville hjem. Om jeg ikke var sikker på hvor jeg ville plassert mine fremtidige barn før, ble jeg i alle fall sikker da: På den beste skolen de har karakterer til å komme inn på. Et positivt læringsmiljø hvor en slipper å potensielt bli mobbet for å være dyktig er gull verdt.
Det er leit at det er et skille i Oslo-skolen. Skal det være mulig å få gjort noe med det, må utjevningsfokuset i norsk skole erstattes med et prinsipp om at alle elever er like viktige og har den samme retten til å få utvikle seg. Ikke bare i teorien, men også i praksis. Flotte ord om «tilpasset opplæring» for alle har vi hørt før, det er hva som skjer i klasserommene som til syvende og sist teller.
Hvis jeg var sikker på at andre barns utfordringer ikke ga mine barn et dårligere skoletilbud, kunne jeg gjerne sendt dem på skole på Søndre Nordstrand. Men ikke før. Det er det problemet politikerne må løse.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg
Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart