London Pub: En sliten bar i et avdanka kjellerlokale i Rosenkrantzgate. Ganske så romslig likevel. Plass til to barområder. Et stort dansegulv kan stedet derimot ikke skilte med. Vil du svinge på hoftene bør du stå rundt jukeboxen, sirkulere rundt biljardbordet, eller holde deg fast til den gjenmurte peisen. Er det forresten en peis?

Og vil du ha litt fred kan du gjemme deg innerst i lokalet i noen gamle skinnsofaer.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Dette stedet har vært mitt mer eller mindre faste endepunkt etter utallige byturer opp gjennom åra. Hundrevis av ganger har jeg gått opp og ned trappa som tar deg ned i lokalet eller opp til bylarmen. Klientellet er på ingen måte homogent, ironisk nok. Tvert i mot vil du treffe et bredt spekter av folk - riktignok primært homofile - som dekker de fleste aldersgrupper og samfunnslag.

Om jeg sier aldersspredning på 18-80 så tror jeg jaggu jeg har ryggen klar. Det som for min del har vært befriende med London pub har vært at jeg nesten alltid treffer noen kjente der. Hvor godt er vel ikke det?

Hvem bryr seg vel om interiøret så lenge folka består?

Det er mange unge og eldre sjeler som famler med egen identitet, som sliter med ensomhet og som ikke har noe homo-nettverk. For mange av disse har London Pub kanskje vært den eneste arenaen de har for å treffe andre som ligner på en selv, eller som i det minste har gått igjennom den samme forvirrende identitetsreisen. Muligheten til å høre andres historie er en viktig del av å finne seg selv. Så skal det selvsagt sies at med dagens digitale og mobile muligheter så har også London Pub utfordringer med å holde på sitt publikum.

Det er ikke mange sånne steder igjen i denne byen, men London pub holder stand selv om den også tidvis blir snakka ned av homsene. Burde den ikke vært pussa opp snart lizm? Men altså, hvem bryr seg vel om interiøret så lenge folka består?

Hva som rører seg oppe i hodet på folk som tenker at dette stedet, og folka som går der, ikke fortjener å leve - er for meg komplett umulig å forstå. Hva er det som gjør at det renner over og som gjør at noen mener de har rett til å ende andres liv? Sikkert også livet til folk som antakelig ikke engang vet hvem gjerningsmannen er?

I det ene øyeblikket gleder du deg over samværet med venner og nye bekjente, du lever livet, i det neste øyeblikket er det hele over. Dette dyrebare livet vi alle har fått i gave har noen bestemt at du ikke lenger fortjener å leve. Bang! Tilbake sitter familie og venner i dypeste sorg og mørke. Fy faen.

LES OGSÅ: Politiet anbefaler å ikke delta på støttemarkeringen for Pride mandag kveld: – Kan ikke garantere for sikkerheten

Jævla trist og forbanna

Jeg har sjelden hatt så mye sinne i meg. Jeg har vært så jævla trist og forbanna. Og så ble paraden også kansellert. 50-årsfeiringen av retten til å elske den man vil ble avblåst. Alt på grunn av en forfjamset sjel som mente han hadde rett til å ødelegge noen andres liv.

Jeg skulle delta i paraden på flåte med Bamseklubben. Vi er en gjeng som har mye moro sammen og jeg har noen av mine beste venner i det miljøet. I løpet av noen uker har vi øvd inn noen enkle dansetrinn og vi har satt sammen noen enkle artige kostymer. Vi har humra og ledd mens vi har forberedt oss til dagens begivenhet. Vi var rett og slett klare for fest og feiring med de som hadde lyst å feire med oss i dag.

Jeg har nesten vanskelig for å akseptere at Oslo Pride er avlyst. En parade kunne gitt oss så mange muligheter til å hedre og minnes ofrene. Nå føler jeg vi er fratatt den muligheten.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Når terroristen skyter tryggheten i filler

Les også

Takk til de som nektet å være kriminell for å elske en annen

Les også

Å motarbeide det onde jeg har lært