Hvis du noen gang har prøvd å forklare et barn forskjellen på etnisitet og nasjonalitet, skjønner du hvorfor han svarte slik. Barn klarer ikke å skille mellom den slags.

Sønnen min skjønner at vi er etniske serbere. Han elsker sin familie, og vil naturlig nok ikke «bli annerledes enn oss». Å fortelle han at vi da blir «norske serbere» førte heller ikke til noen konstruktiv diskusjon, for å si det mildt.

Hver runde endte med: «Nei, jeg vil ikke være norsk! Og jeg vil ikke gå på skole! Jeg vil være serbisk og dra til bestemor og bestefar!»

Bestemor og bestefar eier et hus i en landsby i Serbia, og et på den montenegrinske kysten. Der pleier vi å tilbringe flere uker hver sommer, og sønnen min får spise is uavbrutt og leke med venner dagen lang. Uten skole og AKS. Den slår du ikke.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

«Vil du bli norsk?» spurte dama bak skranken

Jeg har en mistanke om at de som setter opp søknadsskjemaer hos UDI har hørt om at barn går gjennom forskjellige utviklingsfaser, og at det skal en ganske godt utviklet abstraksjonsevne til for å forstå begreper som «statsborgerskap», «nasjonalitet» og «etnisitet.» Denne evnen, hos de fleste barn, utvikles ikke før i tolvårsalderen.

Derfor har de lagt inn et felt der de spør:

«Har barnet fått mulighet til å uttrykke sin egen mening om å bli norsk statsborger?» og «ønsker barnet ditt å bli norsk statsborger?», og så kan man krysse av for ja, nei eller «barnet er for lite til å forstå.»

Naturlig nok valgte jeg å krysse av for «barnet er for lite til å forstå» på begge. Det vi opplevde på politistasjonen var ganske ubehagelig, for der ble han likevel spurt om det uten at mannen min og jeg, som fylte ut skjemaet, ble advart.

«Vil du bli norsk?», sa den smilende dama bak skranken. Gutten min var veldig opptatt med en nøkkelring. Han så ikke en gang opp mot henne, men bare svarte helt enkelt: «Nei».

Norsk statsborger er noe annet enn norsk

Jeg ble stående og stirre. Jeg ble satt ut fordi dette korte spørsmålet betydde for meg at den norske stat, som denne dama representerte der og da, ikke stolte på min vurdering om mitt barn var stort nok til å forstå disse avanserte begrepene.

Heldigvis har jeg selv bachelorgrad i internasjonale studier, er utdannet lærer og kan en del om pedagogikk og psykologi. Det tok meg ikke lang tid å skjønne at problemet ikke lå på min side av skranken, men på den andre. Jeg tok meg sammen og sa «hva med å spørre om han vil bli norsk statsborger, for det er noe annet enn å være bare norsk, ikke sant?»

Hun gjorde det jeg ba om, men jeg tror det var for sent. Hun fikk nei igjen. Nå var jeg egentlig litt stolt av barnet mitt, fordi han var jo selve legemliggjøringen av barnekonvensjonen. Der sto han rakrygget, hevdet sin rett til å være den han ville, og brydde seg verken om meg eller dama bak skranken.

Dama begynte å fnise og gikk bort til en av sine kollegaer for å utveksle et par ord. Da hun kom tilbake sa hun: «Nei, men det gjør ikke noe.»

For å være med på å bestemme, måtte vi bli norske serbere

Å joda, kjære, tenkte jeg, det gjør det. Dere har jo nettopp vist at dere ikke stoler på foreldrenes vurdering, at dere i praksis ikke skiller mellom etnisitet og nasjonalitet. Enda viktigere, dere kan ikke nok om barnepsykologi. Så der har vi et stort forbedringspotensial.

Sønnen min og jeg gikk ut av Schweigaards gate og tok T-banen. Vi måtte gjennom Grønland, og der så han en tigger. Det falt ham naturlig å spørre om hvorfor det er så mange flere tiggere i Serbia enn her i Norge.

Jeg forklarte at det er fordi Norge er opptatt av å fordele godene, slik at alle har nok til å overleve. At alle barn har mat, et sted å bo, og en skole med venner å gå til. Men for å kunne være med på å bestemme det, måtte vi først bli norske serbere.

Da jeg sa dette så jeg øynene hans lyse opp: «Mamma, da er det ok. Jeg vil bli norsk. Du kan si det til dem.»

«Ok, vennen», sa jeg. «Det skal jeg gjøre.»

Denne teksten ble først publisert på Utrop og gjengis med skribentens tillatelse. Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten.

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Pandemien vil blekne dersom retorikken mot uvaksinerte fortsetter

Les også

Jens Stoltenberg bør selvsagt ikke bli ny sentralbanksjef

Les også

En mann ligger bevisstløs i snøen på Holmlia