Vi står foran et gigantisk krafttak når strømmen av ukrainske kvinner og barn for alvor ankommer Oslo. På selveste kvinnedagen må vi sende et kraftfullt signal om at vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe alle disse traumatiserte menneskene.

Hvert åttende barn i Ukraina – én million i tallet – har nå forlatt landet, i følge med drøyt en million voksne. I all hovedsak sammen med nær familie i form av mødre, søstre, bestemødre og tanter.

Vi er vitne til en exodus av kvinner og barn vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Ukraina tappes i rasende tempo for landets framtid.

FNs kommissær for flyktninger (UNCHR) anslår at ytterligere 3,3 millioner ukrainere kan slå følge den nærmeste tida. Nabolandene, først og fremst Polen, klarer snart ikke å hanske strømmen av mennesker. For å avhjelpe den akutte flyktningesituasjonen må det raskt etableres en bru for flyktninger mot Oslo og Norge.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Milliardene ruller inn for Norge

Med våre økonomiske muskler, og det faktum at pengene nå formelig spruter inn i statskassen grunnet rekordhøye olje- og gasspriser, påhviler det oss et særlig ansvar for å hjelpe disse kvinnene og barna deres.

Vi snakker om merinntekter – først og fremst grunnet krigen – på opp mot 40 milliarder kroner i måneden. Det gigantiske hoppet i olje- og gassprisene mandag, vil om prisene holder seg så høye, føre til ytterligere milliarder på bok. Det ville være moralsk galt om vi ikke delte disse pengene med de som betaler i blod for dem.

På skuldrene bærer strømmen av kvinner og barn tonnevis av engstelse med seg for hvordan det skal gå med fedre, brødre, onkler, besteforeldre – alle ukrainske soldater – som nå heroisk sloss mot den russiske overmakten. Kvinnene og barna trenger utrolig mye omsorg og hjelp for å kunne stå i dette ragnaroket av følelser. Vi snakker om utrolig mange mennesker som vil trenge akutt psykisk bistand.

Ingen kommune i Norge er bedre i stand til å yte dem det enn Oslo. På nasjonalt nivå har ingen i Europa bedre forutsetninger for å strekke ut hånden enn vi.

Jeg vet hva en utstrakt hånd kan bety. Under andre verdenskrig, fra april 1944 til sommeren 1945, ble mellom 7000 – 8000 barn fra Bergen evakuert til privatpersoner og feriekolonier i ulike deler av Sør-Norge. Min mor som led av skjørbuk, var blant dem. Ni år gammel kom hun alene til en liten gård i Jølster i Sogn. Hun har utelukkende gode minner fra tida der. Moren min kom til snille mennesker, som ikke visste hva godt de kunne gjøre for henne. Hun kan aldri få fullrost dem nok for hvor godt de tok imot henne.

Nå skal vi kopiere atferden deres. Behandle de ukrainske barna som våre egne. Løftet om at vi skal gjøre det, er den beste håndsrekningen vi kan gi mødrene deres på kvinnedagen.

Kan komme hundretusener

Skulle estimatet på fem millioner flyktninger vise seg å stemme, holder det ikke at Norge tar imot titusener. Da er det lett å se for seg at det kommer 100 000 eller flere. Vi er i en situasjon der vi om kort tid skal huse, mate, kle, skole og sysselsette enormt mange.

Til sammenligning – da andre verdenskrig endte 8. mai 1945 – hadde om lag 50 000 nordmenn søkt tilflukt i Sverige i krigsårene. Sverige besto prøven med å ta seg av de norske flyktninger med glans.

Vi er i en situasjon vi i moderne tid aldri før har befunnet oss i. Russerne har ikke bare gått uprovosert til krig mot et naboland. De har også direkte og indirekte truet oss og en hel verden med både konvensjonell krig og atomkrig. Vladimir Putin har med sin hinting om bruk av atomvåpen gjort en hel verden til part i konflikten. Vi som er et naboland til Russland, har selvfølgelig en særlig plass i dette.

Dette trykket er det mentalt vanskelig å hanskes med. Samtidig tror jeg presset mot oss gjør det lettere å ta fram det beste i oss.

Vi må vise at menneskeverd, humanitet og empati er tyranniet overlegent. Døra må bokstavelig åpnes på vidt gap for kvinnene og barna som nå kommer, og vil komme. I Oslo er vi forpliktet til å gå sammen i en felles dugnad, for å sørge for at disse flyktningene føler seg velkomne, ivaretatt og hjulpet. Det er veldig gledelig å se hvor mange som allerede nå har meldt at de kan huse og hjelpe til.

Frivilligheten må mobiliseres

Avisa Oslo stiller seg fullt og helt bak byrådsleder Raymond Johansens som slo fast at «Oslo er klare. Vi skal gjøre alt vi kan for flyktningene.» For å leve opp til den ambisjonen, trenger Johansen en by som stiller seg bak ham og hjelper til. Kommunen alene kan ikke klare denne voldsomme oppgaven. Uten frivillighet og gavmildhet vil vi ikke klare å gi alle disse ukrainerne adekvat hjelp.

I klesskapene våre henger det klær og står sko vi sjelden bruker. Bodene våre er fulle av sportsutstyr som barn har vokst fra, eller som vi sjelden bruker. Vi kan tilby oss å være besøkshjem, være støttekontakter, invitere på middag og gå turer med familiene der noen mangler. I det hele tatt, lose og lirke alle disse barna og kvinnene på plass i det norske samfunnet.

Da Norges første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, kom til Norge i 1946 fra Tyskland sammen med moren sin som liten jente, lærte hun seg angivelig norsk på noen uker. Å snakke tysk den gangen var ikke noe alternativ. Nå må vi utnytte barns enorme kapasitet for å lære seg språk slik at de kan trekke omsorgspersonene – les mødrene sine – inn i det norske samfunnet. Å kunne norsk er nøkkelen til å fungere her.

Vår felles utfordring er å se på flyktningestrømmen ikke som et problem, men som en mulighet. Det å hjelpe, være et medmenneske, hjelper ikke bare de som kommer. Vi investerer i oss selv når vi trår til. Det gir oss rett og slett høyere livskvalitet.

Les flere debattinnlegg fra Avisa OsloOsloDebatten

Les også

En russisk rakett lyste opp store deler av dalen

Les også

«Ukrainas gate» i Drammensveien? Selvfølgelig ikke

Les også

De som er glemt og nedprioritert

Les også

Kunnskapsløse ledere overlever lenge