– Jeg har alltid vært flink pike, sier Mathilde Waale (23).
Så lenge Mathilde kan huske har hun alltid vært opptatt av å ha kontroll, prestere godt og mestre mye. Men da Mathilde var seks år skilte foreldrene lag. Plutselig ble ikke livet så lett å håndtere lenger.
– Jeg følte meg utrygg og at ting rundt meg rakna. Jeg fikk veldig behov for å ta de følelsene tilbake.
For Mathilde ble løsningen å ikke spise, og på ungdomsskolen kom hun inn i behandlingssystemet. Siden har dette vært Mathildes måte å håndtere følelser på. Når hun ikke spiste laget hun en boble av forutsigbarhet rundt seg selv.
Da samfunnet stengte ned i 2020, raknet det rundt Mathilde på nytt.
– Måtte bare kjøre på med mer spiseforstyrrelse
Det er for tidlig å sette fingeren på akkurat hvordan unges psykiske helse har utviklet seg under og etter pandemien. For Mathilde, derimot, er det tydelig at pandemien gjorde henne enda dårligere både fysisk og psykisk:
– Det var unntakstilstand i verden, og det var unntakstilstand i hodet mitt. Da vi ble mer isolerte, brast alle rutiner totalt, og jeg fikk enda mer behov for å ta kontroll over en hverdag som virkelig ikke eksisterte.
Med pandemiens uforutsigbarhet vokste behovet for å gjenvinne kontroll til nye høyder. Spiseforstyrrelsen ble en enda viktigere «overlevelsesstrategi».
– Jeg hadde det vondt og slet allerede, men håpløsheten gnagde sånn på meg. Alt ble så vondt at jeg bare måtte kjøre på med enda mer spiseforstyrrelse. Det eskalerte. Jeg ble mye dårligere psykisk og fysisk.
Hun vet det sitter oppi hodet hennes. Kontrollbehovet Mathilde kjenner på er egentlig illusjonen om kontroll – men det er ikke lenger hun som sitter i førersetet.
– Spiseforstyrrelser er jo sakte selvmord. Det er ikke kult å si det høyt. Når mat er alt som opptar meg, blir alt annet uviktig. Jeg har nok ignorert hvor farlig det er.
Mathilde tror hun bare er én av veldig mange som ble enda verre – og som fremdeles sliter, post-lockdown.
Skårderud: Ikke bare pandemiens feil
Andelen unge som sliter med sin mentale helse, har doblet seg i løpet av ti år. Det er spesielt jenter som kommer verst ut, som slår hardere ut på symptomer på depresjon og angst. Forskerne bak skylder på sosiale medier, press og uro i forbindelse med fremtiden.
16 prosent av alle jenter i ungdomsalder kvalifiserer til en spiseforstyrrelse, og én av tre unge mellom 16 og 19 opplever store problemer når det gjelder mat, kropp og spising, skriver Aftenposten.
Samtidig har andelen jenter med spiseforstyrrelser økt kraftig under pandemien. Blant jenter mellom 13 og 16 betegnes spiseforstyrrelser nå som et folkehelseproblem.
Psykiater og professor Finn Skårderud er ikke overrasket over tallene.
– Misforstå meg rett, men vi regnet med at dette skulle komme. Mange mennesker, spesielt unge og usikre mennesker, forsøker å rigge opp livene via en del kontroll og rutiner. Det røyk jo under koronaen.
Det første Skårderud erfarte i mars og april 2020, var at deres kjente pasienter opplevde tilbakefall. Han mener det er ganske sikkert at pandemien har noe av skylda, og mener de har kunnet følge tallene for økte henvisninger i løpet av hele perioden.
Samtidig tror han også økningen i spiseforstyrrelser forteller oss veldig mye om hvilket samfunn vi har laget.
– Prestasjoner, mestring, overflater og tall. Ikke bare kilo, men skritt, treningsøkter, tallene på lønnsslippen og i karakterboka. Veldig mye av vår identitet handler om hva som kan måles i tall. Sånn sett kan det være verdt å spørre seg: Får vi de lidelsene vi fortjener?
Psykiateren tror også sosiale medier har noe av skylda, ved at man forholder seg til mennesker som glansbilder.
– Det er nesten kjedelig å si, men jeg tror vi undervurderer de psykososiale konsekvensene. Noen unge som er sosialt kompetente blir mer sosial kompetente, mens noen unge blir dårlige av det. Silicon Valley sier selv at jenter kan bli syke av de nye kommunikasjonsflatene.
Men det er en optimisme i den dystre statistikken, mener Skårderud.
– Ikke folk fra Mars som har satt seg ned i hodene deres
– Behandling av spiseforstyrrelser, siden det tross alt har blitt oppfattet som sjeldne tilstander, har gjerne vært et tema for spesialisthelsetjenestene og dedikerte miljøer. Det holder ikke lenger.
Spisskompetansen må nå bli bred og formidles til førstelinjene – helsesykepleiere, rådgivere, fastleger, lærere, idrettsledere og trenere.
– I lengden kan ikke norske helsesykepleiere og kommuner si at dette har de ikke kompetanse på – det må bli tabubelagt å si slikt.
I dag kan spiseforstyrrelser oppleves som svært krevende å jobbe med, derfor er det mange hjelpere som vegrer seg, mener Skårderud.
– Ufarliggjøringen skjer gjennom å lære mer om temaet. Ja, det kan være svært krevende å jobbe med slike temaer. Men vi må ikke gjøre det mer mystisk enn det er. Det er ikke folk fra Mars som har satt seg ned i hodene til disse jentene og guttene. Vi kan lære mye om hvordan vi møter dem og deres familier, ikke minst med respekt, interesse og forståelse for at folk er forskjellige. Det er bare trist at det er så mye vegring i behandlingsapparatene.
For Mathilde er det viktig holde fast ved troen på at hun en dag vil bli frisk.
– Jeg må tro det. Jeg kjenner folk som har blitt friske. Fagfolk insisterer sånn på at det går an, så det må jo være noe i det. Når det røyner på som verst, er det vanskelig å tro på det. Men jeg tror det blir som å lære seg å gå på nytt.
Ask (30) er naturist: – Når jeg kaster klærne, kaster jeg også byrdene
Tilbud mot ensomhet avvikles: – Dette er kroken på døra for oss nå. Vi vet egentlig ingenting
