(Oslodebatten)

I en e-post fra UDI i en varm sommerdag i 2017 sto det: «Vi har behandlet søknaden din, og du har fått norsk statsborgerskap»

Følelsene var blandende. Etter tre år i Norge fikk jeg endelig et pass! Eller, for å være mer presis – dette var mitt første pass noen gang. Jeg har alltid vært en flyktning, med palestinsk bakgrunn, født og oppvokst i Emiratene. Vi hadde kun et reisebevis for palestinske flyktninger.

Nå hadde jeg altså fått det – etter så mange år. Jeg har endelig et statsborgerskap som gjør at jeg føler meg mer inkludert i felleskapet. Jeg har endelig fått en nasjonalitet.

Det store spørsmålet forble: Er jeg virkelig norsk nå? Hva vil det si å være norsk? Og hvorfor er nordmenn så opptatt av å definere hvem som er norsk og hvem ikke er det?

For min del, har definisjonene rundt hva det vil si å være norsk lite å si. Hvilken tro du har, hva du heter og hvilken hudfarge du har er irrelevant. Det som gjør at jeg kaller meg norsk, derimot, er nasjonalfølelsen og fellesskapet jeg har til Norge.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

– Med én gang jeg fikk norsk pass, følte jeg meg som det

Da jeg gikk på videregående skole, spurte en venninne av meg om jeg føler meg norsk. Jeg svarte: «Med én gang jeg fikk norsk pass, følte jeg meg som det.»

For hvem er det som skal hjelpe oss med rødt pass når vi havner i kinkige situasjoner? Norske institusjoner. Og da må vi ha norsk pass. Hvorfor er ikke det nok for å kunne definere seg som norsk?

Jeg har aldri snakket med en nordmann om hva det vil si å være norsk. Men hvis jeg noen gang får spørsmålet om jeg er norsk nok, vil jeg stille det samme spørsmålet tilbake: «Er du?»

Å være norsk er også en følelse

Mye har forandret seg, og hva er nordmann «var» er noe annet enn hva en nordmann «er». I dag har vi på oss klær fra Kina og vi spiser taco fra Mexico på fredager. De færreste ungdommer går verken i kirka eller moskéen, kanskje spesielt i Oslo. Engelsken er tydelig til stede i hvordan de fleste av nordmenn snakker. Har det gjort oss unorske?

Nei. For det å være norsk handler også om en følelse av fellesskap.

Jeg feirer 17. mai sammen med resten av Norges befolkning. Jeg står opp tidlig, tar på meg den fineste kjolen jeg har og steller meg under slottsbalkongen og vifter med det norske flagget mitt.

Jeg jobber ofte vakter fra 07-15, jeg drikker svart kaffe hver eneste dag og jeg jobber ofte som frivillig. Jeg leser VG og NRK flere ganger om dagen. Jeg spiser vaffel til frokost hver søndag og gleder meg til fredagstacoen hver uke. Jeg snakker mye om vær og vind, og jeg tilbringer helt sommerferien min på hytta eller på Spanias strender.

For meg blir det ikke mer norsk. Jeg har både pass og liker å gjøre mye som andre nordmenn også liker. Kanskje det er vanskelig å akseptere nye landsmenn, kanskje spesielt når de ser annerledes ut. Men kloden er mangfoldig, og det er Norge også.

Les også

Vi med ikke-vestlig utseende er mindre verdt enn etnisk norske. Sånn tenkte jeg før

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Pandemien vil blekne dersom retorikken mot uvaksinerte fortsetter

Les også

Familiebedrift på Lilleaker: Vi har satset alle sparepengene. Nå ser det bekmørkt ut