«Alle men­nes­ker har rett til å ha sin egen me­ning, men ikke sine egne fak­ta.»

Den­ne para­fra­se­rin­gen av et si­tat opp­rin­ne­lig skre­vet av Ber­nard Ba­ruch i 1946 har sjel­den vært mer ak­tu­elt enn i dag, hvor net­tet fly­ter over av kon­spira­sjons­te­ori­er og fak­ta­fusk.

En åpen og fri de­batt er kri­tisk for et le­ven­de og sterkt de­mo­kra­ti, og pres­sen har et sær­skilt an­svar for å gi plass til stem­mer som el­lers ikke har en ta­ler­stol. Men er de­batt vik­tig for en­hver pris, og for­val­ter pres­sen sin enor­me makt til å for­me folks me­nin­ger på en an­svar­lig måte?

Nei, dess­ver­re ikke all­tid.

Vi men­nes­ker er gans­ke enk­le ve­se­ner. Vi rea­ge­rer mest på det vi els­ker og det vi ha­ter. Dess­ver­re er sann­he­ten ofte mer nøktern, nyan­sert og kje­de­lig. Der­med ta­per ofte fak­ta til fan­ta­si.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

I min medie­kri­tis­ke bok «Hånd­bok i krise­mak­si­me­ring» skri­ver jeg blant an­net om forsk­ning som vi­ser at en­kelt­stu­di­er med spen­nen­de og over­ras­ken­de resul­ta­ter gjer­ne får mer presse­om­ta­le enn se­ne­re stu­di­er som vi­ser at den opp­rin­ne­li­ge stu­di­en var feil.

Enda mer de­pri­me­ren­de er det at forsk­nings­lit­te­ra­tu­ren selv føl­ger sam­me møns­ter. Stu­di­er med spen­nen­de og over­ras­ken­de re­sul­ta­ter som er feil, si­teres of­te­re av and­re forsk­nings­ar­tik­ler enn mer nøk­tern forsk­ning med kor­rek­te kon­klu­sjo­ner.

Fak­ta må vike for det som en­ga­sje­rer. Det tror jeg også pres­sen be­visst el­ler ube­visst spe­ku­le­rer i. Der­med pub­li­se­res for ofte de­batt­inn­legg med på­stander som er i strid med den bes­te vi­ten­ska­pe­li­ge kunn­skap, men som hav­ner i ka­te­go­ri­en «sterk me­ning» - som ska­per «engage­ment» og de­les vidt og bredt.

Et fare­tru­en­de tegn på det­te er kan­skje at Vær Var­som-pla­ka­tens punkt 3.2 om «kilde­kri­tikk og opp­lys­nings­kon­troll» har top­pet lis­ten over klage­sa­ker til PFU de sis­te åre­ne.

Dess­ver­re har re­dak­sjo­ne­ne alt å vin­ne på å slip­pe gjen­nom fakta­feil som pro­vo­se­rer le­se­re. Jo ster­ke­re og spis­se­re en me­ning er, dess stør­re er sjansen for at den byg­ger på fakta­feil. Og jo stør­re sjan­sen er for feil, dess fle­re mot­yt­rin­ger ska­pes. Det be­tyr både mer klikk, stør­re spred­ning, og mer gra­tis inn­hold til avi­se­ne selv i form av mot­inn­legg og opp­føl­gings­sa­ker om «sa­ken som en­ga­sje­rer og pro­vo­se­rer».

Ja, selv når Fak­tisk.­no må på ba­nen for å ret­te opp i feil­in­for­ma­sjon vin­ner avise­ne på det­te ved at de da kan pub­li­se­re det­te som ver­di­fullt «gra­tis­inn­hold». Det fin­nes in­gen re­ell me­ka­nis­me som straf­fer re­dak­sjo­ne­ne for å være sva­ke i sin fakta­sjekk an­net enn re­dak­sjo­nell ære. Og her er selv­sagt en­kel­te aviser bed­re enn and­re.

Jeg har i fem­ten år grans­ket sli­ke på­stan­der som fal­ler in­nen­for mine snev­re in­ter­esse­felt, og det har ikke vært for lite å ta av i norsk pres­se. Det har re­sultert i hundre­vis av sli­ke fakta­sjek­ker i blog­gen min på tjom­lid.com, len­ge før det ek­sis­ter­te noe Fak­tisk.­no.

Noen­lun­de fers­ke ek­semp­ler jeg har gjen­nom­gått i blog­gen min er et de­battinn­legg i Sub­jekt hvor det sen­tra­le pre­mis­set hen­ger på data om co­vid-pande­mi­en i Afri­ka som er full­sten­dig feil. El­ler et inn­legg i Nett­avi­sen som ser­ve­rer le­ser­ne noen for­kla­rings­me­ka­nis­mer i strid med fak­ta for hvor­for lege­mid­de­let iver­mec­tin ikke an­be­fa­les som co­vid-be­hand­ling. For ikke å snak­ke om det­te de­batt­inn­leg­get i Af­ten­pos­ten som feil­in­for­me­rer om mo­bilstrå­ling på en måte som bur­de vært fan­get opp og stop­pet.

Men hvor­for skri­ver jeg i blog­gen hel­ler enn å sen­de til­svar til avi­sen hvor origi­nal­inn­leg­get ble pub­li­sert? Sva­ret er rett og slett at jeg ikke øns­ker å be­lønne avi­se­ne med gra­tis inn­hold ba­sert på at de spe­ku­le­rer i å vil­le ska­pe slik de­batt.

Jeg vil ikke være med på den le­ken. Jeg vil ikke fore mons­te­ret.

Selv­sagt er det fryk­te­lig man­ge rare de­batt­inn­legg som norsk pres­se ald­ri pub­li­se­rer. Det skul­le da også bare mang­le. Men det er all­tid rom for å bli bed­re. Et en­kelt grep vil­le være å inn­føre krav om kilde­hen­vis­nin­ger til alle sen­tra­le på­stan­der. Da kan re­dak­sjo­nen enk­le­re «fag­fel­le­-vur­de­re» te­ks­te­ne før de pub­li­se­res, og de­batt­inn­leg­get blir mer enn bare en «synse­te» menings­yt­ring som pre­ker til ko­ret.

Kan­skje pres­sen må inn­se at ikke alle ster­ke me­nin­ger er vik­ti­ge. Ikke alle skar­pe pen­ner bør vin­ne over re­dak­sjo­nel­le sverd. Vi tren­ger der­imot de­battinn­legg som er så gjen­nom­sy­ret av fakta­sjekk og kil­der at de opp­ly­ser mer enn de en­ga­sje­rer.

Bare på den må­ten kan en åpen de­batt være in­for­ma­tiv og styr­ke de­mo­kra­tiet.