Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Men jeg er ikke det, ikke helt. Ikke lenger.
Om du møter meg langs Tista i Halden og kjenner meg igjen, så var dette min elv, min bybro og min festning i 19 år. Da er det ikke rart om du ser på meg som norsk. Som haldenser!
Men jeg er ikke det, ikke lenger, og var det vel aldri helt.
Om du hører meg snakke eller ser meg skrive norsk, får med deg mine idiomatiske uttrykk og vendinger, hentet fra dypet av bokmålsordboka, er det ikke rart om du tenker «hallo, norskere blir man ikke.»
Men du tar feil.
De siste 13 årene har jeg bodd to år i Norge, og resten i diverse utland. Jeg har tre sønner født i tre ulike land, og en kone som kom til Norge - et helt ukjent land med et helt bisart språk.
Norsk, jeg? Som ikke liker hav, og bryr meg katta om både fotball og flått? Som får, alltid har fått, maur i rompa og utferdstrang så fort jeg kan gå på posten uten å pugge postgloser, og som blir like skuffet av Oslo hver gang. Jo, helt greit og fint, men jeg kjenner det jo fra før. Så jeg reiser ut når jeg kan, om jeg kan, og blir frustrert og fascinert om hverandre, over hvordan ting også kan gjøres.
Og sakte, helt umerkelig, mister jeg litt etter litt taket på det som gjør meg norsk. Det som faktisk er norsk.
Kultursjokket ved å komme tilbake til Norge
Det er en sannhet blant familier som flytter mye rundt i verden - misjonærer, diplomater, forretningsfolk - at hvert sted har sine kultursjokk på lager. Det verste kultursjokket møter en i midlertid når man kommer «hjem» til Norge, og det er like overraskende hver gang.
Man forventer å komme tilbake til det som var, men mange elver har rent i havet siden man dro, og elveløpet er ikke det samme. Jeg har en onkel som har bodd i USA siden 1965, som dro til det forjettede land og ble, men som nå endelig har fått tilbake sitt norske statsborgerskap. Det er alltid like merkelig å snakke med ham. Han er norsk og ser ut som en statist i Frozen, men den amerikanske aksenten er tykk, og de politiske overbevisningene er, vel: En slags blanding av Gerhardsen og norskamerikansk forherligelse.
På papiret er han norsk, men om han flytter tilbake til Oslo, vil han likevel være langt mindre norsk enn alle som har bodd her, og formet den norske identiteten siden han dro.
For et par år siden kom han over med sin amerikanske svigerdatter til norsk julefeiring. Da vi tok våre avskjeder i den rotete gangen, ved siden av en pose med gjenbrukbare Grandiosa-esker og barnesko hulter til bulter, sa jeg, på norsk og avmålt: «Ja, vi må sees igjen. Inshallah.»
Amerikanerne gikk ut, stramme i maska. «Hva, tåler de ikke et lite inshallah, engang?» De tre årene vi bodde i Marokko sa vi det hele tida, og likevel mye mindre enn enhver marokkaner med respekt for seg selv. Det er et vakkert uttrykk, selv om jeg ikke er religiøs.
Samtalen med tre sønner på vei til Halden
«Yallah bror», hørte jeg mine sønner si til hverandre. Da vi forlot Norge forrige gang, snakket alle deres venner på Holmlia riksmål, eller i høyden et slags pregløst bokmål. Da vi kom tilbake, bare et par år senere, hadde alle slått over til kebabnorsk. Det farget av på mine sønner også.
«Fort deg» er arkaisk, mens «yallah» er mye mer naturlig, spesielt for en som allerede kan litt arabisk. Mye mer norsk også, i alle fall her. Og der stod jeg og tenkte tilbake på min egen barndom: «Øy, kjapp dæ!», og lurte på når jeg egentlig hadde falt av lasset.
Jeg har tre sønner. «Jeg er tsjekkisk», sier en av dem fra baksetet, på vei til Halden. «Nei, du er marokkansk», sier den andre. «Vi er mest norske, selv om vi nesten ikke har bodd der», sier den tredje. «Vi er er ikke helt norske som deg, pappa, for du har en svensk oldefar.»
Hvor lang tid tar det egentlig før man ikke er norsk lenger, eller haldenser? Og barna? Som knapt nok har vært i Norge, og aldri før vært i Halden?
Om du ser meg sitte med sønnene og faren min på en restaurant i min barndoms by, om du hører oss snakke norsk - til og med Østfold-dialekt - kan du fort plassere oss i båsen: Norsk familie gjør norske ting på norsk måte.
Vit at du har helt rett. Men tar også helt feil.
Min norskhet er de sosiale nykkene jeg får en unnskyldning for
Vi er alle utlendinger, tenker jeg med meg selv. Mine barn ser relativt Ola Solbakken ut, og heter Nilsen, så de har det lettere enn mange. Det betyr ikke automatisk at de føler seg hjemme i Norge, eller føler seg helt norske, hva enn det innebærer. De vil trolig slite med å høre til.
De klarer kanskje å finne veien like lett på T-banen som rundt i medinaen, men lar ikke vannet renne mens de tannpusser, og de unngår solsteken midt på dagen. På samme måte kan jeg kanskje klare å prute med vannmelonselgerne langs veien, men avsløres av at jeg knapt nok sier hei til folk jeg snakket med dagen før.
Min norskhet er de sosiale nykkene jeg får en unnskyldning for: «Å, han er norsk, de er sånn, de». Mine barns norskhet kommer til å være statsborgerskapet, språk, eller fellesskapet i den norske småbyen de kommer til å bosette seg i. Eller noe helt annet.
Spørsmålet er, hvordan er du norsk?
Spørsmålet er ikke om du er norsk. Spørsmålet er hvordan du er norsk. Hvilket fellesskap du henter norskheten din fra.
Ukentlige møter i norskamerikanske nostalgiforeninger, eller tredjekulturbarns vaklevorne og flyktige skandinaviske utenlandsfellesskap, er en dårlig erstatning for den norskheten som omgir en når man er i Norge.
Det tar overraskende kort tid før en blåøyd viking-Nilsens marokkanske norskhet, ikke er annet enn minner om en norskhet som ikke lenger finnes.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
En dag skjønte jeg at Norge er et varmere land enn jeg først trodde
Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener
Norsk nok for de svina?
