Mitt liv er ikke så viktig, eller?

I dag er jeg så heldig å få bo ved Stensløkka Ressurssenter på Fagerborg i Oslo. Det er det eneste medikamentfrie ettervernstilbudet i hele Oslo, og det mener Velferdsetaten at ikke har livets rett lenger. Fordi det er andre tilbud som trengs, og det er andre enn meg og mine venner som skal få lov til å ha et tak over hodet.

Les også

I det helt spesielle huset ble Daniel rusfri. Nå er det truet: – Selvfølgelig er vi redde

Velferdsetaten vil redusere antall plasser på rusinstitusjoner, og de 17 plassene ved Stensløkka ressurssenter er planlagt stengt fra 1. februar 2024. Kommunen vil opprette en egen etasje for medikamentfri behandling ved Haugenstua ressurssenter.

Her lærte vi å leve på nytt

Stensløkka Ressurssenter er et unikt tilbud blant rustjeneste i Oslo kommune, kanskje i hele Norge. Det er tuftet på en ideologi om at sammen er vi sterkere, og det er i felleskap med andre at vi som har en avhengighetslidelse kan bli bedre og sterkere individer.

I 54 år har mennesker med avhengigheter hatt muligheten til å stable sine liv på beina igjen, og rekken av suksesshistorier er endeløse. Majoriteten av de som har bodd her opp igjennom årene er i dag velfungerende medlemmer av samfunnet og betaler sin skatt med glede.

Flere av de bruker sin kompetanse til å hjelpe andre med samme problemstilling i sitt arbeid hver eneste dag. Det er her vi lærte å leve på nytt, og det er her investeringen samfunnet gjorde i oss gir utbytte. Et utbytte som hentes ut hver eneste dag av våre liv.

Hvordan kan noen påstå at dette ikke er god samfunnsøkonomi? Hvordan kan noen påstå at dette ikke er verdt å fortsette med?

Jeg håper bare at alt vi har gjort ikke skal være forgjeves, og at vi skal få muligheten til å fortsette i minst 54 år til. Dette er et sted som gir oss muligheten til å jobbe aktivt med å endre våre liv til det bedre. Det er en aktivitetsplikt når vi bor her. Vi er pliktig til å dokumentere vår rusfrihet igjennom urinprøver. Det er jeg frykter aller mest er å bli sendt et sted hvor det er mennesker i aktiv rus i nærheten.

Får Velferdsetaten det slik de vil, så skal også mine fremtidsutsikter rokkes ved og mitt liv skal igjen bli usikkerhet. Jeg trodde virkelig at mitt liv og all den jobben jeg har lagt ned for å komme meg dit jeg er i dag var verdt noe.

I møte med byrådet og en samlet ledelse fra Velferdsetaten fikk jeg sagt hvor skadelidende jeg ville bli om bystyret i Oslo vedtar at mitt hjem skal slutte å eksistere. For som de selv innrømmet, eksisterer ikke per nå systemene de mener skal favne meg og mine. «Du klarer jo å være rusfri akkurat nå, så vi tar en sjanse og håper på det beste med deg,» virker å være beskjeden.

Med unntak av byråd Usman Mushtaq, var det som å møte barn som visste at de hadde gjort noe galt, men prøvde sitt ytterste for å komme unna. De forsto at de var i ferd med å handle galt, og visste ikke riktig hva de skulle gjøre for å unngå å få refs for sine feiltrinn. Det er ikke for sent å unngå å gjøre denne feilen, så hvorfor ikke la være å legge ned Stensløkka Ressurssenter?

Livet mitt har aldri vært bedre enn det er i dag, men frykten for fremtiden som sitter i meg nå er altoppslukende. Jeg forstår veldig godt hvordan det er leve i håpløshet med en hverdag uten verdighet eller fremtidsutsikter. Og akkurat nå er det jeg som føler på det samme igjen, men jeg klarer å leve med det uten å ty til rusmidler. I hvert fall en stund til.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk

Les også

Til tider har jeg spurt meg om samfunnet har plass til meg

Les også

Hvorfor rant tårene? Jo, fordi Lena er meg som 15-åring

Les også

Familie er viktig, men du er viktigst