Rundt klokken 16.30 den 13. januar 2020 var en mor og hennes to år gamle sønn på vei over et lysregulert gangfelt i krysset Tråkka og Stasjonsveien på Slemdal, da de ble påkjørt av en bil.
Gutten kom under bilens venstre forhjul og fikk omfattende hodeskader. Han ble erklært død på stedet. Også moren ble påkjørt og skadd i ulykken.
Sjåføren, en 63 år gammel mann, er tiltalt for uaktsomt å ha forvoldt en annens død. Torsdag startet rettssaken mot sjåføren.
Han nekter straffskyld, og innledningsvis sa hans forsvarer, Vegard Aaløkken, at mannen ikke så moren og sønnen da han kjørte ut i krysset.
– Det er veldig tungt
Både sjåføren og de gående hadde grønt lys samtidig. Sjåføren skulle svinge til venstre, og hadde moren og sønnen på sin venstre side.
– Det er veldig tungt, både fysisk og psykisk. Det er veldig, veldig tungt. Det er ingen her, hvis ikke de har mistet et barn, som klarer å sette seg inn i hvordan det er. Og det skal dere være veldig glade for, sier morens gutt gråtkvalt i retten.
Hun forteller om en liten gutt som motorisk var tidlig ute. Hun forteller at han gikk allerede da han var åtte måneder gammel, og at foreldrene derfor hadde vært nøye med å lære han trafikksikkerhet.
– Han var ingen gutt som løp ut i veien. Han visste at han måtte stoppe og vente på grønn mann. Og det var det siste han sa, at nå måtte vi vente på grønn mann, sier kvinnen.
Drar han frem fra under bilen
Kvinnen og sønnen var på vei hjem fra barnehagen da ulykken skjedde. De bor like ved.
– Da vi fikk grønn mann begynte vi å gå, og jeg ser sjåførens bil. Men jeg ser på hodebevegelsen til sjåføren at han har sett oss. Hvis jeg hadde trodd at det var en fare, så ville jeg aldri gått, ser hun, og fortsetter:
– Plutselig så forsvinner han under bilen. Min første reaksjon er at jeg må få stoppet den bilen, og slår begge hendene i panseret.
Deretter blir kvinnen også truffet, og får skader i venstre kne, hofte, ribbein og korsbein.
– Jeg løper rundt, åpner døra til sjåføren og sier: Du har kjørt på sønnen min. Jeg løper rundt igjen, og ser etter sønnen min men kan ikke se han. Så ser jeg at han ligger under bilen. Jeg tar tak i han og drar han ut, jeg setter meg ned på fortauet med han i armene. Jeg tenker at jeg må kjenne på hodet hans, og da kjenner at det er helt feil, sier kvinnen mens hun gråter høylytt.
– Jeg skjønner der og da at det ikke er så mye å gjøre.
På spørsmål fra bistandsadvokat Brit Kjelleberg om hvordan det å være i retten sier blant annet kvinnen:
– Jeg har ikke lyst til å være her. Men jeg må være hans stemme, for han kan ikke være her selv og si hva som har skjedd. Men det er en veldig tøff påkjenning. Han er veldig sterkt savnet.
