Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
8. mars er ikke overflødig. Det er en kampdag som har vært og fortsatt er viktig for millioner rundt om i verden. Kvinnedagen for meg er å kjempe mot de enorme hindringene vi muslimske kvinner møter hver dag.
Hver eneste dag blir muslimske kvinner marginalisert i moskeer, og nektet å være religiøse autoriteter. Det har vært en kampsak for muslimske feminister, og er en kvinnekamp innenfor islam.
Muslimske kvinner blir hindret i å være tekst-tolkere og bærere av religiøse tradisjoner. I Norge er de fleste moskeer sterkt knyttet til kultur, etnisitet og tradisjoner. Hos mange er det de eldste mennene som skal ha det siste ordet, og det er mye av årsaken til at kvinner sliter med å få en fot innenfor.
Spørsmål knyttet til kjønn, autoritet og makt har patriarkalske tolkninger også i Norge, slik som mange andre steder i verden.
Dette peker også professor emeritus Asma Barlas på, når hun skriver om likestilling. Barlas mener at selv om koranens overordnede budskap er kjønnsrettferdighet, likestilling og likeverd, har sosiale, kulturelle og historiske kontekster bidratt til en tolkning som har redusert kvinner som religiøse autoriteter.
Kvinnenes kamp i moskeer har blitt debattert i mange år, men dessverre kommer ikke kvinners stemme ofte frem. Det har skjedd store endringer de siste årene, både innad i trossamfunn, men også fra politisk hold. Kvinner har fått mer plass, men vi er enda ikke i mål.
Å utfordre de etablerte strukturene
Dessverre er det mange som hviler seg på tolkningen om at kvinner ikke har en plass i moskeen. Et nylig eksempel er VG-kommentator Shazia Majid, som i kommentaren «De usynlige kvinnene i moskeen» skriver at kvinner ikke er pålagt å be i en moske. Det er en misforståelse som råder blant mange, og det er synd at dette narrativet blir løftet frem uten at man tydeliggjør mangfoldet og de ulike tolke-tradisjonene i islam. Nord Amerikas største fiqh-råd, som lener seg på islamsk rettsvitenskap, oppfordret i 2021 kvinner til å bli med i moskéstyrer og på andre måter engasjere seg i moskeen.
Aktive og tilstedeværelse kvinner i moskeen under profetens tid er godt dokumentert. Kvinner og barn var regelmessig tilstede i moskeer. Moskeer pleide å være hjertet i muslimske samfunn, der både menn, kvinner og barn var aktive samfunnsdeltakere. Men det patriarkalske hegemoniet har gjort at moskeer forblir mannsdominerte.
De fleste moskeer har ikke en innbyende atmosfære for kvinner. Det er adskilte rom for kvinner, og man ser en tydelig forskjell mellom «manneinngangen» (hovedinngangen) og kvinneinngangen (ofte på baksiden). Muslimske kvinners kamp til å få tilgang til et bønnerom i moskeer verden over er en forlengelse av en større marginalisering og ekskludering av kvinner som religiøse ledere og autoriteter.
Løsningen kan være å støtte initiativer som ønsker å utfordre de etablerte strukturene. Jeg tilhører er trosfellesskap som heter Hikmah-huset, som ønsker å løfte frem teologisk tolkning av tekster ut fra et kjønnsrettferdig perspektiv. Vi er en progressiv organisasjon som ønsker å skape et større handlingsrom for muslimske kvinner og andre marginaliserte stemmer igjennom å gå tilbake til kilden og utfordre de patriarkalske tolkningene, og bidra med nytolkninger.
Muslimske feminister føler ofte på at dette er en dobbel kamp, fordi det både er en kvinnekamp innenfor islam og en kamp for å bli akseptert som feminist - som mange forbinder med vesten.
Selvfølgelig finnes det et mangfold av muslimske feminister. Våre kampsaker er like viktige.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Lite visste jeg at 25 år senere skulle jeg stå i de samme kampene som mine foreldre
I lukkede grupper snakker norsk-pakistanere om vold og misbruk
Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk
