Søndag skrev Oslos byrådsleder, som nylig ble fast spaltist for Aftenposten, en artikkel over to sider i papirutgaven under tittelen «Europa endrer seg. Er det tid for en ny norsk EU-debatt?»

Den gjorde meg opprømt, jeg vil nesten gå så langt som å si fjetret.

Hele teksten har noe befriende utaktisk og ektefølt over seg, som om en toppolitiker faktisk har satt seg rett ned og gjort noe så uhørt og uvanlig som å skrive det han mener, rett fra hjertet, der og da. Uten å spørre om lov. Og han argumenterer godt for at Norge bør bli land nummer 28 i EU.

Ikke er artikkelen konfronterende og provoserende i stilen heller.

Punchlinen er slik:

«Det finnes helt sikkert mange gode grunner for at Norge ikke bør bli fullt ut medlemmer av EU. Men er de gode nok?»

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Ikke akkurat et tordenskrall.

Han skriver også:

«Jeg har full forståelse for at dette er vanskelig for norske regjeringskonstellasjoner både på høyre- og venstresiden, men endringene i Europa er for store til å ignorere.»

Det er naturligvis Vladimir Putins motbydelige angrepskrig mot Ukraina som har trigget den tidligere partisekretæren, to ganger statssekretæren i Utenriksdepartementet og generalsekretæren i Flyktninghjelpen.

For dette hadde ikke Raymond Johansen behøvd å gjøre, tro meg. Han er sentralstyremedlem i Ap. Derfor er det modig, noen vil si politisk dumdristig, å så bramfritt si at partiet for tredje gang bør sette det mest splittende spørsmålet i norsk politikk siden krigen øverst på dagsorden igjen.

Et traumatisk forhold til EU

To ganger har Ap, fra regjeringsposisjon, forsøkt å få Norge inn i EU, i 1972 (da het det EF) og 1994. I to rådgivende folkestemninger sa det norske folk nei til medlemskap, med knapp men likevel tydelig nok margin. Politikerne aksepterte resultatet.

I programmet for 2017 gjorde Ap noe helt nytt. Inntil da hadde det stått at «medlemskap i EU ville være en fordel for Norge.» Nå ble denne setningen strøket, og siden har den ikke dukket opp igjen.

Oppsummert: Ap utviklet et traumatisk forhold til EU.

I stedet for å gå inn som fullverdige medlemmer i EU med alle rettigheter og plikter, valgte Norge mellomløsningen EØS – Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Dette er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i Efta – Norge, Island og Liechtenstein.

Norge er altså på mange plan økonomiske medlemmer av EU gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft 1. januar 1994, ved at vi er med på å utvide EUs indre marked for fri bevegelse av arbeid, varer, tjenester, kapital og personer.

Men Norge har altså ikke stemmerett.

Bryter politisk tabu

Får Johansens artikkel noe å si?

Jeg vet ikke.

Men den bryter i hvert fall et politisk tabu.

Da denne stortingsperioden startet, var det bare to partier av ni på Stortinget som går inn for medlemskap i EU: Høyre, som har vært for siden tidenes morgen, og Venstre, som sa ja til EU først på sitt landsmøte i 2020. Med Ap på gjerdet blir det rimelig tynt. Meningsmålingene har dessuten vært trist lesning for ja-folk helt siden 1994 og til våre dager.

Hva har forandret seg nå?

Raymond Johansen argumenterer for behovet for en ny debatt langs flere akser.

Han starter med at pandemien ga oss et nytt perspektiv på behovet for europeisk samarbeid. Som medlemmer av EUs helseberedskap ble vi i stand til å vaksinere oss ut av pandemien relativt raskt, noe som ifølge Johansen hadde vært umulig uten avtale med og tilgang på vaksiner produsert i EU.

Vi kan dessverre ikke utelukke Trump

Men enda viktigere er krisen som får pandemien til å fremstå som en tur i parken:

«I håndteringen av krigen i Ukraina har EU gått fra å være en sikkerhetspolitisk papirtiger til en global tungvekter».

Johansen understreker at Norges sikkerhetsgaranti ligger i NATO med sine 30 medlemsland, der USA er desidert viktigst. «Vi må for alvor ta inn over oss at USA har vist seg å være et skjørere demokrati etter fire år med Donald Trump. Kanskje kan vi ikke lenger ta USAs støtte for gitt, slik vi har gjort gjennom mange tiår. Ingen vet hva som skjer i USA etter neste valg.»

Her har Johansen et svært viktig poeng: I fire år gjorde Trump ikke noe annet enn snakke ned NATO, EU og demokratiske land. Samtidig var han en stor beundrer av Vladimir Putin, som han mener er et geni. Dette fra presidenten i landet som oppfant demokrati slik vi kjenner det.

I dag har vi heldigvis Joe Biden i Det hvite hus, som faktisk støtter at det er folket i frie valg som skal få velge sine ledere og sin fremtid. Men vi kan dessverre ikke utelukke at vi får Trump igjen, som mener at det er diktatoren som skal bestemme valgresultatet uavhengig av hva folket stemte, slik autokraten og hans støttespillere forsøkte å gjennomføre etter at Trump klart tapte valget i 2020.

Ingen under 45 har fått sagt sin mening om EU

Kan det norske folk finne på å ombestemme seg nå?

Jeg vet ikke.

Men meningsmålinger fra Island gir flertall for ja, og det har gått fort.

«EU er en motgift mot et autoritært Europa», fastslår Johansen.

Han argumenterer også godt for hvordan EU, for å si det forsiktig, har inntatt en ledende rolle når det gjelder den internasjonale klimapolitikken, og at den har mer ambisiøse mål.

«Vi må erkjenne at Europa endrer seg raskt, og at EU på mange områder nå løper fra Norge». «Dagens EU handler.»

Johansen er til og med så søt at han vil inkorporere «Oslomodellen for et anstendig arbeidsliv» i EU. Jeg vet ikke engang om jeg er tilhenger av Oslomodellen, men jeg er liker at Raymond skriver at han vil eksportere den til EU.

Og til høsten er det 28 år siden avgjørelsen i 1994, hvilket betyr at ingen under 45 år har fått sagt sin mening om EU.

Den gang stemte 66,6 prosent i Oslo ja. Raymond Johansen stemte ja i 1994.

Det er hemmelig valg, men jeg kan røpe at jeg ikke var blant de 34,4 som stemte nei.

Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:

Les også

Venterommet på legevakten en natt til lørdag

Les også

Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom

Les også

Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart

Les også

Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»