Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Statsministeren er sjefen til kunnskapsminister Melby, som også er leder i Venstre og partiets førstekandidat i Oslo.
Høyres leder sier i et intervju med Avisa Oslo:
– Det er viktig å si til de velgerne som sier de egentlig er Høyre-velgere, men som tenker at de skal gi stemmer til Venstre, at det ikke blir noen borgerlig regjering uten et sterkt Høyre. Det er et viktig og tydelig signal å gi, fastslår Solberg.
Her er jeg redd at Erna Solberg jukser ganske kraftig, og jeg mistenker dessverre at hun vet det utmerket godt selv.
Hun mer enn antyder at Venstres fremgang i Oslo nå - Melbys parti fikk nylig 10,6 prosent oppslutning i en meningsmåling uført for Aftenposten (det gjenstår å se om Norges eldste parti greier å levere slike tall på valgdagen) - skyldes at mange borgerlig innstilte velgere stemmer taktisk på Venstre i år fordi de er redde for at Erna Solbergs regjering mister makten.
Folk som egentlig hadde foretrukket Høyre, men som ofrer seg for å få Venstre over sperregrensen.
Frp-profil ville gi 15-åring tusenlapp for å ta av seg hijaben
Jeg tror en helt vesentlig grunn til Venstres fremgang på flere målinger i Oslo nå skyldes det stikk motsatte:
At Regjeringen ser ut til å tape valget, og at det er helt OK - til og med en forutsetning for å stemme Venstre ved dette valget.
Ved stortingsvalgene i 2013 og 2017 var Venstre, som vanlig, i krig med sperregrensen på fire prosent, som gir adgang til de attraktive utjevningsmandatene og dermed en stortingsgruppe som reflekterer partiets valgresultat matematisk riktig.
Ved begge valgene gikk Høyre-leder Erna Solberg langt i å antyde at det kunne ha vært en fordel om i det minste noen av de som hadde tenkt å stemme Høyre uansett, særlig i Oslo og Akershus, så i godhet til borgerligheten og stemte Venstre slik at de kom over sperregrensen.
Ikke først og fremst av hensyn til Venstre, men av hensyn til Høyres mulighet til å få eller beholde statsministeren, eller makten om du vil.
Slik oppsto myten og klisjeen om høyrefolks taktiske stemmegivning, som tjente både Høyre og Venstre godt, men som hadde et klart politisk rasjonale: Man ønsket, hvis man stemte Venstre, et borgerlig alternativ til den rødgrønne siden.
Det er mitt bestemte inntrykk at det er annerledes denne gangen.
Dette er anekdotisk, men det får våge seg: Tidlig i valgkampen snakket jeg med overraskende mange folk som ville stemme Venstre (noe som i seg selv er overraskende og ikke så lite eksotisk) fordi de likte partiets politikk, men likevel ikke anså det som en realistisk mulighet at borgerlig side vant.
Det var selvsagt ikke Erna Solbergs nåværende regjering de ville til livs, men at Frp var en del av flertallsgrunnlaget, og således hadde direkte innflytelse.
Erna Solberg advarer mot å stemme «taktisk» på Venstre: – Det er et viktig og tydelig signal å gi
Trine Skei Grande og Venstre gikk til valg i 2017 på at de ikke skulle gå i regjering med Frp, men gjorde det likevel. Samtidig hadde Venstre paradoksalt helt siden 2013 utgjort det parlamentariske grunnlaget for regjeringen, som da besto av Høyre og Frp, dog med betydelig politisk innflytelse.
Frp har alltid vært et torn i øyet på Venstres få, men liberale velgere - og nå skulle Venstre altså sitte sammen med dem ved Kongens bord? (Det rareste er at det gikk bedre for Venstre enn for Frp i regjering, Frp gikk ut med halen mellom beina etter to år: De orket ikke å ha makt lenger, og ga den frivillig fra seg til noen andre, etter modell av Thorbjørn Jaglands legendariske 36,9-ultimatum til velgerne i 1997).
Hvorfor ble Frp annerledes for Venstre og deres velgere i løpet av denne tidsperioden?
Jeg tror valget av Donald Trump og fremveksten høyrepopulisme i verdens første, største og viktigste demokrati spilte en viktig rolle.
En utvikling mange hos regjeringspartneren Frp omfavnet med begge armene. I tillegg Brexit og en oppblomstring av høyreradikalisme, ofte autoritær, i mange land vi normalt har vært komfortable med å sammenligne oss med.
Jeg tviler ikke på at Guri Melby både rent personlig og politisk kunne tenkt seg å fortsette i den borgerlige regjeringen også etter valget 13. september. Men partiets overlevelse står alltid høyere enn regjeringsdeltagelse for en partileder.
Nå kan Venstre kjøre en kampanje som et rendyrket klimaparti som er et liberalt alternativ til både SV, MDG og Rødt - uten å få spørsmål om sitt forhold til Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde. (Som syntes det var en kjempeidé å tilby 1000 kroner til en 15 år gammel jente hvis hun ville strippe seg for sin hijab for ham. Han foreslo også formelt at Trump burde få Nobels fredspris, i fall noen hadde glemt det).
Guri Melby snakker lite om gjenvalg av regjeringen når hun driver valgkamp i Oslo. Hun snakker om Venstres politikk som om hun ikke satt i regjering. Og Høyre ligger ikke godt an på målingene her i byen. Derfor advarer Erna mot å stemme Guri: Høyre vil rett og slett ha Venstres stemmer.
Politikk er i sannhet en ensom ting.
