2011: Eivind og elleve andre ligger på magen i båten, på vei vekk fra Utøya. Over dem regner skuddene fra terroristen.

2022: Eivind står utenfor baren i Oslo sentrum da hen hører de samme skuddlydene.

– Det første jeg tenkte var «nå skjer det igjen», forteller Eivind Rindal (34).

Så løp hen.

Sommerparadiset i Oslofjorden

Rindal vokste opp i en liten bygd i Hedmark. Hen forteller at hen var interessert i samfunnet rundt seg allerede som barn. Da hen ble 17 år, meldte hen seg inn i AUF, ungdomspartiet til Ap. Året etter dro hen på sin første sommerleir på Utøya. Det skulle hen fortsette med – hver sommer fra 2005 til 2011.

– Utøya var sommerparadiset mitt. Men det var mer enn bare en tradisjon. Det var en veldig viktig del av de sene ungdomsårene og tidlig voksenlivet, forteller Rindal.

Å komme til Utøya var som å komme hjem.

– Det var et sted hvor jeg følte at jeg var hjemme. Det var et sted hvor det å være ung, politisk interessert og ikke minst skeiv var helt trygt. For en som vokste opp på et lite sted var det en helt spesiell ting å komme dit, og møte tusen mennesker som i større eller mindre grad delte mine verdier og interesser.

Til ungdommen

Sommeren 2011 reiste Rindal til Utøya som en del av LO-delegasjonen. Da var hen 23 år. Dagen før den offisielle åpningen av leiren var det en avduking av minnetavle over medlemmer av LO og AUF som reiste for å slåss mot Franco og fascistregimet under den spanske borgerkrigen. Under markeringa sang de «Til ungdommen».

Rindal husker at hen irriterte seg litt over at så få kunne teksten. Noen dager senere kom den til å bli synonymt med reaksjonene etter terroren.

22. juli var Rindal på et seminar om høyreekstremisme, da beskjeden kom om at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet. Programmet for dagen ble avlyst.

– Jeg husker at vi alle var veldig preget, men at vi følte oss veldig trygge. Vi var jo på Utøya.

Rindal sto på toppen av en bakke, ved campinghyttene, og kikket ned da hen hørte et smell.

– Det første jeg tenkte var «herlighet, dette er tidenes dårligste spøk», så ser jeg at folk løper og skriker at noen skyter. Jeg snur meg og løper bak kafébygget.

Dødsangst

Eivind og flere andre løper ut på stien bak bygningene. Eivind sier at det første innfallet var å løpe til grottene litt lenger sør på øya for å gjemme seg, men da hen kom dit var det fullt av andre mennesker.

På stranden helt sør på Utøya så hen venner og bekjente som var i ferd med å legge på svøm. Rindal forteller at hen prøvde å berolige de som sto igjen. Men skuddene kom nærmere. Rindal løp rundt hele øya og tilbake til der skytingen startet. Hen og elleve andre klatret opp i båten, og padlet ut. De plukket opp flere i vannet.

– Vi var tolv personer i båten etter hvert. Terroristen kommer ned på brygga og skyter etter oss, og vi kaster oss ned. Han tømmer magasinkammeret, og så snur han. Ingen av oss ble skadd.


Da hen ett år senere vitner i retten, forteller hen om hendelsen slik:

– Det var dødsangst blant oss i båten. Vi ble utsatt for drapsforsøk. Tilfeldigheter og små marginer er årsaken til at vi er i live i dag. Det var ikke skremmeskudd, sa Rindal under sin vitneforklaring.

Båten kom i land og ungdommene i sikkerhet. Senere fikk Rindal mye ros for sin innsats.

Hen har fortalt historien om timene på Utøya mange ganger. I rettssalen og i aviser.

– Jeg tror det har vært viktig å fortelle. For meg selv, men også fordi jeg tror de erfaringene og de fortellingene vi har fra Utøya er viktige for flere.

– Nå skjer det igjen

Etter 22. juli var det mange av de berørte som trakk seg ut av offentligheten og ut av politikken. For Rindal markerte hendelsen et skifte:

– Jeg mista liksom den naiviteten jeg har hatt. Det ble alvor.

Det var aldri et alternativ å ikke fortsette å engasjere seg, men engasjementet rettet seg stadig mer inn mot skeiv aktivisme. I flere år har Rindal vært en av hovedkreftene bak Pride i Trondheim. Som skeiv aktivist, så Eivind frem til årets Pride-markering i Oslo.

Fredag 24. juni var Eivind og noen venner på konsert, før de bestemte seg for å dra videre ut. Klokken var over midnatt. Det var kø mange steder og litt tilfeldig havnet vennegjengen på Cèsar, rett ved London Pub og Per På Hjørnet. Like etter klokken ett på natten trekker nå terrorsiktede Zaniar Matapour våpenet.

– Jeg sto i trappene ute og drakk øl da jeg hører skuddet. Jeg kjente igjen lyden, men det var først ved neste skuddsalve jeg skjønte alvoret, forteller hen og legger til:

– Min første tanke var at nå skjer det igjen.

Rindal kastet seg inn på baren, grep tak i kameraten og dro ham med seg ut. De klatrer over gjerdet, og løper opp trappa. De stopper ikke før det er ved det gamle biblioteket.

– Det er klart at jeg kjente på både sjokk, sinne og adrenalin. Men jeg ble klinkende edru med en gang, og veldig løsningsorientert. Jeg havnet i em modus jeg ikke har vært i på elleve år, forteller hen.

Erfaringene fra terroren

Dagene etter masseskytingen i Oslo ble Rindal på mange måter kastet tilbake til dagene etter terroren på Utøya.

– Erfaringen fra 22. juli var nyttig. Det har gjort noe med hvordan jeg reagerer i sånne situasjoner, men også hvordan jeg håndterer det etterpå, sier hen og legger til med en liten latter:

– Jeg anbefaler ikke å gjennomleve et terrorangrep, men all erfaring kan også bli en slags styrke. Selv en så vond erfaring, må ikke bare være en ulempe.

Siden terroren på Utøya, har Rindal jobba mye med skeiv aktivisme. Hen sier at hen har sett retorikken mot skeive hardne til.

– Samfunnsdebatten har blitt verre etter 22. juli. Konspirasjoner og hatefulle ytringer har blitt vanligere, og ulike miljøer møtes i hatet mot skeive. Under pandemien forsvant mange sikkerhetsnett i samfunnet. Det høres fælt ut, men jeg har følt lenge på at noe skulle skje, sier Rindal og legger til:

– Jeg var ikke overraska da jeg flyktet gjennom Oslos gater natt til lørdag.

– Mange bærer et kollektivt ansvar

Rindal har overlevd to terrorhendelser. Likevel er hen ikke redd.

– I 2011 mista jeg illusjonen om at ting ikke kan skje her eller med meg. Og jeg vet at jeg er i en slags risikogruppe: At det er folk som har et sterkt hat mot den bevegelsen og den delen av samfunnet som jeg er en del av. Men jeg føler meg ikke mindre trygg. Jeg går ikke og tenker på det.

Det er heller ikke et alternativ å trekke seg ut av miljøet, eller å prøve å minimere risikoen. Rindal kommer fortsatt til å stå på barrikadene for skeiv aktivisme, og mot ekstreme bevegelser.

Hen tror skytingen i Oslo ble en vekker for mange.

– Jeg håper at man tar disse ideene på alvor denne gangen. Uavhengig av diagnoser, så tror jeg at vi må begynne å skjønne at fiendebildet av skeive, at hatet mot sosialdemokratiet, ikke oppstår i et vakuum, sier hen.

Rindal tar en pause før hen legger til:

– Det strafferettslige ansvaret hviler jo på den med våpenet i hånden, men det er mange bærer et kollektivt ansvar for den radikaliseringa som får folk til å ta livet av andre. Det er en tung erkjennelse, men nå må vi ta det oppgjøret vi ikke tok etter 22. juli.

Les også

Line ble spiddet i hodet: – Klarer ikke helt å glede meg over at jeg har vært så heldig

Les også

Moskéleder om muslimhatet: – Norge er egentlig verdens beste land å bo i