Jeg flyttet til Norge i 2004, det året da Polen ble med i EU. Året ble begynnelsen på en stor folkevandring fra øst, mot vest og Nord-Europa. I dag bor det over hundre tusen polakker i Norge, vi er den desidert største innvandrergruppa her til lands.

Det var kjærligheten som brakte meg hit. De fleste andre kom på grunn av bedre lønnsnivå, noen på grunn av den fantastiske naturen, andre igjen forlot Polen etter hvert som den politiske situasjonen tilspisset seg, og kvinne- og LHBT-rettigheter kom i skvis.

Verdien av leilighetene ville synke, argumenterte de

Den norske kjæresten min og jeg leide en stor leilighet på Oslos beste vestkant. Rett bak slottet. Det var billig fordi enka til kunstneren som hadde bodd der, var en venninne av en slektning av kjæresten min – og fordi vi ikke hadde tilgang til et av de største rommene, der kunstverkene var lagret.

Snart fikk enka et brev fra naboene våre. De «reagerte» på etternavnet mitt på postkassa. Verdien av alle leilighetene ville jo synke, argumenterte de, og ba henne få etternavnet mitt fjernet.

I flere år har dette vært et fortrengt minne. Jeg har villet viske ut at de ville viske meg ut. Jeg ville ikke dvele ved det negative, ikke la meg forsure av det. Jeg kjenner det nå også: Jeg vil gjerne skynde meg videre for å sette en strek over det og bli ferdig med det. Men jeg stopper meg selv, sender en hilsen til deg som har opplevd noe lignende, til deg som sliter med å finne leilighet eller jobb på grunn av etternavnet ditt, slavisk eller ei, til deg som velger å ikke bo et bestemt sted i byen for å unngå visse blikk eller kommentarer.

Vi flyttet etter kort tid. Vi så på en sjarmerende leilighet i et trehus på koselige Rodeløkka. Eieren organiserte privat visning for oss, men jeg rakk ikke åpne munnen før jeg måtte gå derfra med tårer i øynene: «Beklager at det ikke er lys akkurat nå», sa eieren og smilte unnskyldende:

«De dumme polakkene må ha kuttet kabelen mens de jobbet.»

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Fyren antok visst at dette bildet av polakker som «dummere tjenere» var noe alle (les: etniske nordmenn) delte, noe vi kunne le av sammen. Hvordan og når kunne jeg da ha nevnt at jeg selv var polsk? Jeg følte at ikke fikk sjans til å kunne være meg selv lenger i denne samtalen, i møtet med eieren. Jeg hadde uansett ikke lyst til å bo i denne leiligheten lenger. Og jeg orket ikke - turte ikke - forklare hvorfor til eieren.

Et nokså ensidig bilde av polakker

Det har gått mange år uten at jeg har villet snakke om dette. Jeg liker ikke å klage, jeg klarer meg fint i Norge, jeg har mange norske venner som er åpne og fordomsfrie, jeg har en jobb jeg liker, jeg trives i Oslo. Men etter å ha lest – og grått med – mange andre historier om hverdagsrasisme i Norge som kom i kjølvannet av Black Lives Matter, har jeg likevel samlet meg til å kunne snakke om hvordan det kan kjennes å være polsk i Norge.

I nyheter og norske TV-serier tegnes det et nokså ensidig bilde av polakker: De er gjerne nederst på lønnsstigen, lettere alkoholiserte og tungt katoliserte - som vi sier i Polen. De utgjør, ifølge beskrivelsene, bunnsjiktet av et samfunn som ellers liker å oppfatte seg som «klasseløst.»

«Polakker» kan være en betegnelse for alle østeuropeiske arbeidsinnvandrere, for utenlandske arbeidere som tar underbetalte jobber, eller som «stjeler jobbene våre». Det finnes «polakkjobber» og «polske arbeidstimer» i det norske språket. Jeg hører iblant folk uttale «polakk» på en nedsettende måte, sterkt og hardt.

Også i medier og i det offentlige ordskiftet er ordet ofte negativt ladet. Hver gang gir det meg en liten frysning å høre «polakk» brukt sånn, det samme ordet som betegner den opprinnelige nasjonaliteten min på morsmålet mitt – Polak – men her i betydning «underklasse», «utnyttet», «underbetalt», «mindreverdig», «uønsket».

I norske aviser får polakker skylda for å «kvele lønnsveksten», og under pandemien har de (vi) også måttet stå til rette for «importsmitten.»

Jeg nøler litt med å svare når folk spør

Jeg har funnet ordet «polakk» i lista over de mest brukte skjellsordene i norsk skole. «Homo» og «hore» står øverst i oversikten som er basert på svarene fra 50 norske ungdomsskoler og videregående skoler, og som NTB plukket opp i 2019. «Polakk» figurerer litt lengre ned, i selskap med «jøde», «neger» og «pakkis.»

Alt dette gjør at jeg nøler litt med å svare når folk spør hvor jeg er fra. Og folk spør jo om det hele tiden. Om jeg oppgir bydelen i Oslo, tar de ikke hintet. Da kommer det bare: Hvor er du egentlig fra? Noen har så hastverk at de avbryte meg midt i en setning for å endelig kunne plassere meg. Men kommer de til å ville fortsette samtalen om jeg svarer «fra Polen»? Er det muligens andre spørsmål vi kunne stille hverandre for å se forbi etikettene, for å bli kjent?

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt

Les også

Den autoritære politikken Polen fører, tiltrakk meg

Les også

Flukten fra et regime som ikke var til å tåle

Les også

Jeg flyttet til det forhåndsdømte, utskjelte og neglisjerte stedet i Oslo