Når frivillighet straffer seg i Raymonds by

Vi rusler over sletta søndag kveld. Norway Cup er over for i år. Vi lytter etter vemodig gjenklang av jubel og tenners gnissel, på utallige språk og dialekter, av lagånd, sliteseire og sklitaklinger. Og burgere som flippes av smilende dugnadsfolk. Fortsatt er gule trøyer i sving med å rigge ned. Men nå er det måkene som tar oppstilling i boksen på bane 5. Ingen ball slås inn fra høyre.

Og fra venstre blåser det bare en sur vind.

Først kom nyheten om at Raymond Johansen lett og ledig skroter Campus Ekeberg og BSK (Bækkelaget Sportsklubb) arena. Så fosset det bensin på bålet med avsløringen av at han også kutter støtten og øker regningen til Norway Cup. Effekten er at et regnestykke som gikk om lag i null nå går nesten 10 millioner i minus.

Tygg litt på den. Oslo kommune tapper verdens største fotballdugnad for 10 millioner kroner i året.

Selv måtte jeg reise meg og fordele raseriet ut i kroppen. Du vet, sånn man må for at topplokket ikke skal sprenges av. Så måtte jeg reflektere grundig over hva det betyr å bruke tiden sin på frivillig innsats i dagens Oslo.

Les også

Plutselig har man «råd til tre fotballnett» Var det slik det var tenkt?

For lite bevisst på hvor heldige vi er

Først: I den delen av byen jeg bor i er vi privilegerte. Vi har høy utdanning, høy inntekt og et høyt antall kvadratmeter å leve på. Vi er på de aller fleste områder for lite bevisste på hvor heldige vi er.

Vi har evne til å yte mer enn mange andre til fellesskapet, og bør gjøre det uten å klage. Selvfølgelig skal verdier omfordeles til viktige satsinger andre steder, og andre mennesker som trenger det.

Men det er noe vi ikke er rikere på enn noen andre i denne byen, som mange i dette nabolaget ofrer mer av enn de fleste: Tid.

Når jeg velger å bruke min tid til frivillig innsats øser jeg ikke av en krukke som er større enn alle andres. Ingen materiell rikdom, utdanning eller strukturelle privilegier gir meg mer tid i døgnet enn andre. Tid er den eneste ressursen vi aldri kan få mer av. Her er vi alle like.

Når jeg så vidt rekker hjemom fra jobben, hiver i meg en matbit, røsker med meg en bag og drar på trening med 60 niåringer i tussmørke og elendige Ekeberghallen, så kjennes det ikke alltid som en gave.

Frivillighet gir mye, men det koster også en hel del. De siste årene har jeg både kjent mer på kostnaden, og jeg har kjent mer på om ikke den innsatsen tas en smule for gitt av omgivelsene. Da korona traff oss trente jeg lagene til alle mine tre barn. Det ble totalt 7 økter i uka. Nå trener jeg kun minstejenta Elsie og hennes 59 lagvenninner.

Blant de faktorene som tærer på motivasjonen er infrastrukturen. Den er elendig og uverdig. Uten et samlingspunkt, uten riktige mål, uten et eneste skap å låse inn bagen. Mange av oss har kjent på lovnaden om en ny arena som en avgjørende motivasjon og ledestjerne der framme. BSK Arena, har vi hvisket blant kjære trenervenner: Bare vent!

Frivillig innsats blir tatt for gitt

Nå har Raymond Johansen slukket dette håpet. Og mange med meg kjenner på en helt ny følelse. Motløshet. Men også noe helt grunnleggende, og langt mer alvorlig: Urettferdighet.

Sammenhengen mellom frivillighet og rettferdighet er skjør, og den er kritisk. Den dagen frivillige opplever at deres innsats tas for gitt, eller til og med undergraves, er det slutt.

Jeg kan tilgi en håndballmor eller -far som ikke skjønner at vi som står der nede på banen ikke får en femøring for det. Som sender en klage en sen kveld eller glemte å melde av bortekampen, så vi var en spiller for lite i Mysenhallen.

Men jeg kan ikke tilgi en byrådsleder fra Arbeiderpartiet.

Jeg lurer på om Raymond Johansen forstår rekkevidden av de beslutningene han har tatt. Jeg snakker ikke om stemmer, for det politiske regnestykket til Raymond veltes nok ikke av at vi frivillige er forbanna og stemmer deretter.

Derimot tror jeg Arbeiderpartiet skjærer bort en del av identiteten sin, av sjelen sin, når frivillighet ikke lenger lønner seg.

For når selveste Arbeiderpartiet straffer at folk i tusentall bruker av tiden sin - den knappe, 100 prosent demokratisk fordelte ressursen som ingen kan få påfyll av - til å ARBEIDE frivillig for felleskapet der de bor, da skjer det noe. Da rystes grunnfjellet. Da skjelver bakken vi går på i dette sosialdemokratiske landet.

Les også

Hver dag må «Onkel Amjad» på Mortensrud si nei til barn som venter i døra: – Når alle andre tar ferie stiller vi opp

Mangel på hender - mangel på vilje til å gi av egen tid

Den innsatsen vi legger ned hver eneste dag i KFUM, Nordstrand og BSK - og ikke i minst når nær 2000 ildsjeler på dugnad lager verdens største fotballturnering – den innsatsen skal bare ikke motarbeides. Den skal dyrkes og løftes frem som et eksempel, som noe vi må få til mer av i denne byen.

For frivilligheten er en truet art. Rundt omkring i landet rapporteres det at studentsamskipnadene legger ned tilbud fordi studentene ikke vil jobbe. Før var det venteliste for å drive studentradio og pub. Nå melder Aftenposten om det motsatte: mangel på hender - mangel på vilje til å gi av sin egen tid.

Dugnad er vårt nasjonalord. Og dette samfunnet går rett og slett ikke rundt uten frivillighet.

Vi sitter igjen med et tydelig inntrykk av at Raymonds Oslo ikke har ryggen til de som fortsatt møter opp og gir tiden sin til idrettslaget. I en tid der barn og ungdom aldri har trengt idretten mer. Kanskje han vinner et valg på å prioritere som han gjør. Men jeg tror alle vi andre taper.

Innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt med tillatelse. Avisa Oslo og Nordstrands Blad har forelagt byrådet debattinnlegget. De har foreløpig ikke hatt anledning til å gi en kommentar.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Politimesteren: Vi trenger nye virkemidler for å hindre ungdomskrim

Les også

Ulv, ulv på nødmelding

Les også

Kan folk i større grad ta over byens gatetun?

Les også

Problemet vil bli mye større i fremtiden. Bygdøy trenger mer enn en god sykkelvei