Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hatet bevisstgjorde samfunnet på at rasisme rammer alle minoriteter - til og med når navnet er lettvint å uttale.
Norges selektive hukommelse
I kartleggingsplaner omtales adopterte som en usynlig minoritet som erfarer utenforskap. Å omtale utenlandsadopterte som en usynlig minoritet kan tyde på en selektiv historisk forståelse av hatkriminalitet i Norge. På slutten av 1990-tallet forsøkte familien til Arve Beheim-Karlsen å igangsette konkrete tiltak mot rasisme. i 1999 ble deres adopterte sønn - Arve Shravan fra India - jaget av to ungdommar som ropte rasistiske trusler etter han. To dager senere ble han funnet druknet i Sogndalselva.
Gjerningsmennenes ekstreme skriblerier ble omtalt som guttestreker, tross solide bevis på at deres holdninger utviklet seg i radikal retning. I kjølvannet av terrorangrepet i Bærum måtte utenlandsadopterte Maria Sung Ae Lervik bevisstgjøre Norge om at noen ble drept i terrorangrepet, og at rasismen mot adopterte blir oversett.
Vi mangler nødvendig kompetanse
Forfatter og journalist Anders Sømme Hammer skriver i boken «Terroristen fra Bærum - radikaliseringen av Philip Manshaus: «Dette er det andre høyreekstremistiske angrepet i Norge på veldig kort tid. 22. juli forhindret ikke at Johanne ble drept, og stoppet ikke angrepet den 10. august. Jeg ønsker å bidra til at vi skal tørre å gå rasistiske holdninger i møte og stoppe det før det skjer igjen. For det vil skje igjen om ikke vi lærer av 22. juli og 10. august.»
Manshaus utvikling vitner om en snikende radikalisering. En prosess som var oppsiktsvekkende for de nærmeste. Det gir en absurd betryggelse å vite at de nærmeste reagerte på hans forverrede oppførsel. Samtidig sjokkerer ikke denne hjelpeløsheten. Det offentlige mangler nødvendig kompetanse rundt holdninger utenlandsadopterte erfarer.
«Hvordan smaker maten i Kina?»
Jeg har intervjuet 500 utenlandsadopterte nasjonalt og internasjonalt over 10 år til et bokprosjekt. Erfaringene deres er slående like. Nina, adoptert fra Kina på 90-tallet forteller meg: «Jeg opplever at jeg er utlending når det passer mine nærmeste. I noen samtaler anses jeg ikke som «en av de andre.» Det verste jeg har opplevd er å bli spurt hvordan maten i Kina smaker, som en kineser. De vet godt at jeg kom til Norge som 9 måneder gammel baby og aldri har vært i Kina.»
Siden drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen har utenlandsadopterte bistått myndighetene for å kartlegge rasistiske erfaringer. Likevel finnes det ingen konkrete tiltak for adopterte med lignende erfaringer som Zhangjia. Senest én måned før drapet ble det arrangert et seminar, og utenlandsadopterte fortalte om sine erfaringer til familieterapeuter, representanter fra Bufdir, foreninger, utenlandsadopterte og adoptivforeldre.
De advarte mot seksuelle overgrep, diskriminering og rasisme.
Rasismen innenfor husets fire vegger
Er det minoritetens ansvar å avdekke holdninger, belyse fatale hendelser og etterspørre ettervern? For hva gjør adoptivfamilier når rasistiske holdninger befinner seg innenfor husets fire vegger? Staten har ansvar for å avdekke holdninger innad i adoptivfamilier før hentereisen.
Adopterte og adoptivfamilier har i titalls år bedt om et oppfølgingstilbud som tar utgangspunkt i barnekonvensjonen. Tilbudet må ha den adopterte og adoptivforeldres komplekse bakgrunn og livssituasjon i fokus. Etter å ha godkjent en adopsjon, bærer myndighetene et ansvar.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten
De yngste barna får med seg mer enn vi tror
Norsk nok for de svina?
