Hvis vi tar fram julebilder fra de to siste årene, ser de nok ganske annerledes ut enn de vi har fra tidligere: Ingen bilder av store julemiddager, juleavslutninger, eller fra et fjernt himmelstrøk. Forventninger om å ta tilbake den tapte julehyggen kan være skyhøy. Dette var julen da bildene igjen skulle bli som vi er vant til å se dem, eller slik vi ønsker å se dem.

2022 har på nytt lært oss at det kan skje ting vi ikke hadde sett for oss. Mange Osloborgere har fått merke økte levekostnader og usikkerhet om å få endene til å møtes. Aldri før har så mange familier stått i kø for å motta poser med mat før jul. Utenfor domkirken midt på Stortorvet har en matvogn fra Frelsesarmeen delt ut middagspakker til mange i byen som trenger det.

I år kommer vi også til å få nye bilder i avisene og på skjermene, fra steder hvor det ikke er ordnet til jul. Bildene fra et krigsherjet Ukraina gjør inntrykk, noen steder er det knapt nok et gulv å vaske, eller ved å bære inn. En krakk finnes kanskje, men ikke ro til å «kvile og puste på en stund.»

Bilder viser ikke hele virkeligheten

Slike bilder passer ikke helt inn i vårt ønske om en fredfull høytid. Nettopp derfor er det viktig at de er med i julealbumet i år - som en påminnelse om at vårt liv er en del av en større sammenheng, som en påminnelse om den første julen.

Vi vet ikke hvordan den første julen så ut. Kunstnere har gjennom århundre forsøkt å gi oss et bilde av det. Det finnes tusenvis av versjoner av det velkjente motivet: Det nyfødte barnet plassert i midten, de nybakte foreldrene som står rundt sammen med dyrene i stallen, og kongene som kommer på besøk med gaver.

Men bildet viser ikke hele virkeligheten. Slik ingen bilder gjør. Julekrybbebildene har ikke med klutene som ble brukt under fødselen, restene av blod. De viser ikke ansiktsuttrykket til en mamma som nettopp har født, merket av smerte eller utmattelse. Bildene har ikke med skitten, som sikkert var der i uterommet hos dyrene.

Jeg kan fint leve med at julekrybbebildene vil vise oss det vakre. Vise et himmelsk lys i et hellig øyeblikk. Men vi kan minne hverandre om at julenattsbildet er mer sammensatt, slik også vår virkelighet er.

Når det som er rundt oss ikke ser ut som vi ønsker

Denne julen åpnes kirkedørene i hele Oslo for alle, uten restriksjoner. Heldigvis kan varmen skrus opp igjen, etter harde strømsparetiltak i alle kirker i høst. Etter et år med nye overraskelser om en verden i uro, med påminnelser om at vår tilværelse er ustabil, med stadige bilder av ondskap og ødeleggelser, tror jeg vi mer enn noen gang trenger håpsbildene som julesalmene og julebudskapet tegner opp for oss.

Håpet kan fødes, selv om det som er rundt oss ikke ser ut som vi skulle ønske. Enten våre familierelasjoner er slik vi skulle ønske de var, eller ikke. Enten vi våger å vise fram hele bildet av oss selv, eller om det er en del ved vår tilværelse som kun noen få ser. Enten vi våger å gå inn i stallen, eller velger å se det som skjer på litt avstand. Håpet bringer nytt liv, gjør oss modig, og gjør det verdt å gå nye dager i møte.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Plutselig sto jeg på bar bakke. Hvem skal jeg feire jul med nå?

Les også

Det skulle gå over 20 år å bli komfortabel med jula

Les også

Flukten fra et regime som ikke var til å tåle

Les også

De som ser døden som eneste utvei